Av Rune Ottosen, publisert i DN 19. august 2010
En viktig, men kanskje utilsiktet kvalitet ved Trygve Aas Olsens bok ”Sex, drap og dårlig ledelse”, er at den gjennom mange konkrete eksempler viser hvorfor Dagbladet kan vise til mange flere fellende dommer i Pressens Faglige Utvalg (PFU) enn VG.
VG har gjennom mange ord med stabilt lederskap under Bernt Olufsens redaktørregime laget en profesjonell organisasjon som blant annet vet hvordan man skal unngå brudd på Vær Varsom- Plakaten. I Dagbladet har man ”spist redaktører” og Aas Olsen viser mange eksempler på et slumsete forhold til pressetikken er en av de mange prisene avisen må betale for det. En annen som kommer svært dårlig ut er Jens P. Heyerdahl som ifølge forfatteren har misbrukt styreposisjonen for å håndtere sine egne tvilsomme eiendomstransaksjoner. Som kontrast løfter han fram hverdagshelten, kryssordforfatter og arkivmedarbeider Rolf Hansen.
Forfatteren har opplevd mange redaktøreri sin sekstenårige karriere i avisen. Den som, kanskje overraskende for mange, kommer best ut av det er operasjef Bjørn Simensen som ifølge Aas Olsen var ”befriende fryktløs og lite intrigant”. Forfatteren har åpenbart også sympati med Anne Aasheim som øyensynlig ikke var informert om hvilket synkende skip hun var invitert til å lede.
Da Dagbladet etter mange års nøling gikk over til tabloid format i 1983 ble resultatet møtt av hovmodige kommentarer av VG-redaktør Andreas Norland som irriterte seg over at det nye Dagbladet apte etter VG med grep som tusentipset, spillebørser i fotball etc. Men Nordland måtte bite i seg hovmodet som Aas skriver, fordi omleggingen ble en suksess. I 1983 økte Dagbladet mest for første gang siden 1968. Dette bygger også opp under forfatterens gjennomgående tese – det var for lite for sent i forhold til å gjenopprette løssalgshegemoniet i hovedstaden.
Da avisen gikk godt på slutten 1980-talletlevde både redaktør og journalister det gode liv. Journalistene hadde lønn på statsrådnivå med en serie frynsegoder inkludert middagsrekvisisjoner på 175 kroner som kunne brukes til både vått og tørt på steder som Ryktebørsen, Tostrupkjelleren og Smuget. Det beskrives et korrupt system der vaktsjefene disponerte over disse rekvisisjonene på utesteder både på seg selv og utvalgte kolleger, som synes de fortjente det.
Den viktigste innvendingenmot boken er den uklare kildebruken. Boken har verken noter eller et gjennomført referansesystem. Her feiler boken i grenselandet mellom journalistikk og etterprøvbar pressehistorie. Det hender det er konkrete kildehenvisninger, andre ganger kan man gjette seg til at kilden er en av de ikke altfor mange titlene i referanselisten. Om kildebruken skriver forfatteren at han bygger på intervjuer med 87 mennesker uten at vi får vite hvem de er. Ofte er kildebruken inneforstått. Av og til kan det være et potensielt etisk problem med mange pikante episoder, knyttet til utagerende festing og fyll i redaksjonslokaler, julefestfester og restauranter, kun belagt med anonyme kilder, eventuelt basert på forfatterens egne observasjoner.
På omslagetstår forfatteren omtalt som Dagbladet- journalist i perioden 1987 til 2002. Men vi får bare unntaksvis vite direkte i teksten hvordan han som forfatter bruker egne erfaringer. Det skjer i omtalen av ansettelse av Harald Stanghelle som redaktør, der han siterer sin støtte til avgjørelsen fra en NTB-melding. Men med følgende lakoniske oppfølging: ”Mange, svært mange, har senere påpekt at der tok jeg feil”. Et annet sted der Aas Olsen aktivt skriver seg inn i boken er i forbindelse med det famøse oppslaget ”Luksus-prostituert drept” som er blitt et klassisk eksempel på et etisk overtramp. Her framstår Aas Olsen som ”helten” som prøvde å forhindre fadesen uten å bli hørt. Det hadde kanskje virket mindre skinnhellig om han også hadde skrevet inn et overtramp han eventuelt har vært medansvarlig for.
I et intervju med hans gamle arbeidsplass fagbladet Journalisten får vi vite en del om hans tanker rundt publiseringen. Her sier han med rette at han selv er en del av den historien han har skrevet: “Alt som fremstår som sitater og tanker er det jeg som har ansvaret for”. Her klargjør han at han selv er an av mange maktpersoner i Dagbladets historie. Men må leseren av boken også lese fagbladet Journalisten for å dele denne smule selvinnsikt?
Tidligere i år ga Ottar Jakobsen ut en annen bok om Dagbladet. Aas Olsen velger å behandle denne konkurrenten som luft siden den ikke en gang står nevnt i litteraturlisten. NRK s nettsider skrev i omtalen av Jakobsens bok at ”En tidligere nyhtesreporter i Dagbladet skiter i eget reir. Det skal både Dagbladet og interesserte være glade for”. Det samme kan sies om Trygve Aas Olsens bok. Uten reirskitere ville vi vært fattigere på kunnskap om maktutøvelsen i den fjerde statsmakt.
