Mona Ringvejs bok om Marcus Thrane på Pax forlag er et viktig pressehistorisk bidrag midt i jubileumsåret for grunnloven. Boka er blant annet egnet til å problematisere forholdet mellom reell og formel ytringsfrihet.
Marcus Thrane stilte grunnleggende spørsmål ved begrensningene i det norske demokratiet, som for eksempel mangel på alminnelig stemmerett. Han utfordret makten på en direkte og utfordrende måte. Myndighetenes motsvar fortoner seg i ettertid som en overreaksjon og et overgrep. Marcus Thrane ble satt bak lås og slå for sin journalistiske og politiske virksomhet.
Hans krav om politiske reformer virker i dag både elementære og rettferdige. Etter artium som startet han på teologistudiet. Studentlivet ble kortvarig og han flyttet til Lillehammer, der han livnærte seg som privatlærer. Her traff han Jospehine som senere gjorde en pionerinnsats som journalist og redaktør da Marcus ble arrestert. Han startet sin journalistkarriere i Drammens Adresse, men det var gjennom sin politiske virke i Arbeiderforeningerne han ble kjent og beryktet hos myndighetene.
Sammen med meningsfeller fant han ut at det trengtes en ny avis som mer direkte kunne sette de nye kravene om alminnelig stemmerett og sosiale reformer på dagsorden. Vinteren 1848/49 begynte han for alvor å organisere arbeidere og husmenn i arbeiderforeningene, og han startet forberedelsene til å gi ut Arbeider-Foreningernes Blad. Thrane skrev selv prinsipielle artikler om forfatningsspørsmål, etikk og historie. Han drøftet politisk teori, skrev om nasjonalisme og demokrati og agiterte om begrensingene i det konstitusjonelle demokratiet. Avisen kom med sitt første nummer 5. mai 1849. Den kom ut hver lørdag, var på fire sider og kostet 2 shilling Etter halvannen måned hadde den fått imponereende 1700 abonnenter.
Myndighetene og politiet så fra første stund med mistenksomhet på Thranes agitasjon. Allerede i forbindelse med et politisk møte i Kristiania i mars 1849 ble Thrane innkalt til politiforhør. En gryende arbeiderbevegelse som bare i løpet av noe få måneder hadde fått 550 betalende medlemmer virket truende på makthaverne.
Ringvej dokumenterer i sin bok at dommen mot Thrane var bygget på konstruerte bevis. Han hadde ikke brutt noen lov så Høyesterett konstruerte et resonnement som gikk ut på at Thranes virksomhet i sin helhet var å betrakte som et angrep på staten. Ringvej sier rett ut: «Dommen var et justismord. Det visste Høysterett». Etter å ha sonet dommen på til sammen syv års fengsel dro han sammen med sine døtre til USA. Sønnen Arthur ble igjen i Norge. Døtrene beskriver ham som en humørfylt og levende far. Selv under fengselsoppholdet var han full av lek og spillopper, og han skapte alltid en hyggelig stemning rundt familien.
Da han dro i eksil 46 år gammel, var han på sett og hvis ferdig med Norge. Han var desillusjonert over sitt eget fedreland og ville starte på nytt. Flere andre thranitter hadde emigrert til USA, og de tok entusiastisk imot sin tidligere leder. Samlet sett er denne historien en skamplett på det norske demokratiets historie.
Rune Ottosen
