Av Henrik G. Bastiansen
I 100 år var norsk presse en partipresse. Nær sagt hver eneste avis i landet forsvarte sitt parti og kritiserte de andre. Men i 1 970-årene begynte partiavis-tradisjonen å gå i oppløsning – og i løpet av kort tid forsvant hele partipressen. Hva var det egentlig som skjedde med partipressen? Hvorfor forsvant den? I dette nummeret av Pressehistoriske skrifter gir Henrik G. Bastiansen en samlet fremstilling av hva som skjedde med partipressen. Den behandler veien mot slutten for arbeiderpressen, Høyrepressen, Venstrepressen og Senterpressen. Beretningen begynner med hvordan partipressen ble gjenoppbygd etter krigen i 1945, og tiden da den stod i senit i 1950- og 60-årene. Stor vekt legges på EF-striden i 1972 og dens ettervirkninger, som gjorde resten av 1970-tallet til en krisetid for partipressen. Så følges partipressen fremover helt til alle spor etter den forsvinner utover i 1980- og 1990-årene. Gjennomgangstemaet er avisenes partipolitiske lojalitet, men underveis behandles temaer som partipressens organisasjoner og aktører, endringene i den politiske journalistikken, lekkasjesaker, redaktørkonflikter, avisøkonomi og omstillinger, brytningen mellom gamle og nye avis-idealer og den kalde krigens politiske overvåkning. Historien om partipressens vei fra senit til fall er komplisert og dramatisk. Her fortelles den for første gang. Fremstillingen er basert på meget omfattende og hittil ubrukt dokumentasjon hentet fra partipressens egne arkiver.
Henrik G. Bastiansen (f. 1964) har skrevet en rekke bøker og artikler om mediehistorie. I 2006 ble han Dr. art. på doktorgradsavhandlingen «Da avisene møtte TV – Partipressen, politikken og fjernsynet 1960–1972». Bastiansen er nå forsker ved Høgskolen i Volda.
