Da vi mottok den triste meldingen om Arve Solstads død sist uke, ble det klart for den norske offentligheten hvilken viktig person i norsk pressehistorie som er gått bort. I alle lovordene som har blitt Arve Solstad til del er særlig hans betydning for utviklingen av den moderne politiske journalistikk og for frigjøringen av partipressen blitt framhevet. Vi i ledelsen for Norsk Mediehistorisk Forening (tidligere Norsk Pressehistorisk Forening), vil også trekke fram den store innsatsen han har gjort for det pressehistoriske arbeidet i Norge.
Allerede som magistergradstudent i statsvitenskap kom den historiske interessen til syne gjennom avhandlingen «Republikanerne i 1905», og hans historiske kunnskaper kom ofte til syne i hans analyser og kommentarer.
Etter at Norsk Pressemuseums arkiver ble flyttet fra Bærum til Riksarkivet i 1989, ble Solstad en nøkkelperson i arbeidet med å organisere foreningen «Pressearkivets Venner» i 1993. Han ble valgt som foreningens første formann og fortsatte som styreleder i ti år, til 2003. I denne perioden endret foreningen navn til Norsk Pressehistorisk forening og samtidig ble grunnlaget lagt for den store satsingen som endte med realiseringen av firebindsverket Norsk Presses historie (1660-2010). Verket ble utgitt på Universitetsforlaget i 2010.
Som medlem av styringsgruppen for Norsk Presses historie var Solstad, sammen med styreleder Per Johan Fet, helt avgjørende for å få på plass finansieringen av verket, med bidrag fra presseorganisasjoner og bransjen. Det kan neppe være tvil om at Solstads pondus og innflytelse var helt vesentlig for at prosjektet kunne realiseres.
Solstads pressehistoriske engasjement ble også til glede for studenter på Universitet i Oslo, da han i 1994 fikk en professor 2 stilling ved Institutt for medier og kommunikasjon. Bevisstheten om betydningen av pressehistorie ble en sentral del av hans pedagogiske gjerning.
Rune Ottosen
Nils E. Øy
