Av Gudleiv Forr
Andreas Norland, mangeårig redaktør i Schibsteds aviser har skrevet historien om Schibsted fra 1839 til 2011. Gudleiv Forr, mangeårig journalist i Dagbladet, har anmeldt bokverket for NPF.
I tobindsverket om avishuset Schibsteds 150 årige historie bringer Andreas Norland en fornøyelig historie om da to framtredende advokater ble invitert inn i direksjonen av stridende familiegrupper ved midten av 1970-tallet. Før de tiltrådte ble advokatene, Christian Haneborg og Annæus Schjødt, invitert av Hans H. Riddervold, som representerte den ene av de to stridende fraksjonene blant eierne til en middag på Hotell Continental. Ifølge boka antok Schjødt at sammenkomsten blant annet dreide seg om «… å bringe på det rene om jeg hadde pene manerer, ordentlige bordvaner, rene negler og slikt, i det hele tatt om jeg var stueren nok til å bli løftet opp og inn i direksjonen. Jeg må innrømme at jeg, selv så viktig som denne middagen var for min framtid, opplevde perioder av lattermildhet over at jeg, 54 år gammel og en velkjent advokat, måtte saumfares også når det gjaldt min sosiale skikkethet før jeg kunne godtas som styremedlem».
Aftenposten, som ennå var kjernen i Huset Schibsted, hadde da passert 110 år som viktig formidler av nyheter, kommentarer og underholdning til en stadig større leserkrets i Oslo og på Østlandet. Eierfamilien var blitt ufattelig rik og hadde vokst inn i det lille vi hadde av overklasse her i landet. Det var litt av en klassereise fra Christian Schibsted, Vaisenhusgutten, typografen og den selvstendige boktrykkeren fra 1839 som i 1860 startet det som senere ble Aftenposten og fram til de fornemme Huitfeldt’er og Riddervold’er i fjerde og femte generasjon av eiere. De var dessuten ikke bare rike og fornemme, de hadde også gjennom Aftenposten øvd betydelig innflytelse over både politikk og kultur helt siden starten, solid plantet på den konservative siden når store samfunnsspørsmål dukket opp. Tidvis var avisen oppfattet både av eiere, lesere og medarbeidere som Høyres hovedorgan.
Andreas Norlands fortelling er bygget som eventyret om Askeladden som fant og gjorde bruk av det han fant til å vinne prinsessa og det halve kongeriket. Hans fortellermåte er journalistens og ikke faghistorikerens. Konkrete episoder kaster lys over lange linjer. Dette gir beretningen hans liv og driv. Oppturer og nedturer, genialitet, lykke, dårskap og skandaler strøs utover teksten i kronologisk følge, med eierfamilien i sentrum. Fra 1934 heter de ikke lenger Schibsted etter at den legendariske Thrine, født Munthe, hadde ført grunnleggeren og svigerfaren Christians og konsolidereren, hennes mann Amandus’ livsverk videre i deres ånd. Da kommer svigersønnenes tid, og etter hvert nevøers og nevøers barn, med tilhørende stridigheter om veien videre. Den siste store i denne rekken, er en av Norlands helter ved siden av gründeren og hans sønn, Einar Fr. Nagell-Erichsen, kalt Tinius, femte generasjon Schibsted. I motsetning til de fornemme slektningene, er han en ekte avismann, en grobian for noen, et barn for andre – men framfor alt en pressemann av fødsel og gemytt, som gikk gradene i Aftenposten og den etter hvert tilliggende herlighet, VG, men som til slutt tronet på toppen av hele huset etter at han vant kampene med sine slektninger. Ved hans død i 2007 var Schibsted et norsk internasjonalt, børsnotert medieselskap med aktiviteter over hele Europa.
Norlands tekst er ikke bare en avishistorie eller bedriftshistorie, den er full av portretter, også av personer utenfor Schibsted-paraplyen, nydelig tilskåret og presentert. Den er også en historie om det avismiljøet Aftenposten ble skapt og utviklet i. Christiania, Kristiania og Oslo har helt fram til i dag vært det mest konkurransedrevne avismarkedet i landet, ja kanskje i Nord-Europa. Beretningen er historien om en eventyrlig økonomisk suksess og en teknologisk utvikling der Aftenposten og Schibsted ofte var i front, men ikke alltid, og kanskje ikke i det hele tatt da elektronikken for alvor brøt inn over norsk presse fra slutten av 1970-tallet. Nye sette- og trykkemaskiner kom nok regelmessig utover 1800-tallet og fram mot midten av 1900-årene, og dyktige medarbeidere tok dem i bruk med stor faglighet. Men Norland legger ikke skjul på at en viss selvtilfredshet etter hvert hvilte over foretaket og forsinket nødvendig fornyelse. Nagell-Erichsen betalte seg ut av konfliktene med typografene, som strittet imot konsekvensene av de raske teknologiske sprang som inntraff i siste fjerdedel av forrige århundre. På den måten rammet han konkurrenter som ikke hadde Schibsteds økonomi, men samtidig utsatte han de konflikter som kanskje burda ha vært tatt tidligere. Aftenposten var heller ikke i front med den nye, partipolitisk og ideologisk uavhengige journalistikken da sjefredaktør Egil Sundar i siste halvdel av 1980-tallet hadde ambisjoner om så å si å styre den politiske utviklingen på borgerlig side.
Hele denne institusjons- og personhistorien ses med den generelle historien, både den nasjonale og den internasjonale som bakteppe. Det er en del av suksesshistorien at Aftenposten nesten alltid var på høyden av begivenhetene som nyhetsformidler og kommentator, under de konstitusjonelle stridighetene på 1880-tallet, under unionsoppløsningen i 1905, i de urolige mellomkrigsåra da ekstreme politiske bevegelser både til høyre og venstre skapte store spenninger i samfunnet, under EU-stridene i 1972 og 1994 og under demonteringen av Arbeiderparti-staten etter 1980. Mange av de konkrete politiske stridsspørsmålene fikk rett nok andre løsninger enn dem avisen selv ønsket. Men som deltaker i den offentlige konsert, spilte avisen og etter hvert avisene og andre medier under Schibsteds paraply en rolle som i høy grad har påvirket det norske samfunnet.
Har Andreas Norland så funnet nøkkelen til Schibsteds enestående suksess?
Han tilbyr en tilforlatelig forklaring ved å sette eierfamilien i sentrum for framstillingen. Han sier det ikke rett ut – Norland er i det hele tatt tilbakeholden med tolkninger og analyser av de fakta han beretter – men hans Schibsted-historie er jo historien om en familie som greide å holde sammen så pass godt at de i fem generasjoner opprettholdt kontrollen over foretaket. Med eierfamilien i sentrum både når det gjaldt journalistikk, politikk, teknologi og økonomi kunne avisene, framfor alt Aftenposten, beholde identiteten som «tanta i Akersgata» gjennom skiftende tider. Men da denne identitet ble skjøvet i bakgrunnen til fordel for bunnlinjas primat mot slutten av 1900-tallet, var det ikke lenger nødvendig eller ønskelig med familiestyret. Børsens logikk kunne overta i den profesjonelle konsernledelsen. Og i den profesjonelle redaksjonen kom redaktører inn som hadde vært på vandring ikke bare mellom avisorganer av ulik ideologisk farge, men som også personlig hadde vandret fra ytterste venstre og langt inn i det borgerlige Norge.
Denne utviklingen framstiller Norland med stor innsikt. Han var jo selv deltaker i prosessen, selv om han ikke var noen pådriver. Det var heller ikke Tinius alltid, og når det endte som det gjorde, skyldtes det i mangt og mye tilfeldigheter, skal vi tro Norland. Han skriver for eksempel at en visjon plutselig kom til syne i 1995: «Schibsteds ambisjon er å bli Skandinavias ledende mediebedrift gjennom å være den foretrukne innholdsleverandøren til lesere, seere og annonsører, uavhengig av medievalg». Tinius likte ikke slike «visjoner», hentet fra konsulentbransjens luftige vokabular. Som den fødte bedriftsleder handlet han når anledning bød seg, uten altfor stramme «visjoner» eller «strategier».
Men da Schibsted gikk mot slutten som familieeid og styrt bedrift sist på 1990-tallet, ble han opptatt av framtida for konsernets aviser. Derfor innførte han også en stiftelse, skapt i hans ånd og med hans uomtvistelige stempel, Stiftelsen Tinius. Den skal sikre at avisene drives slik Schibsted-familien ville. Stiftelsen bygger på Tinius’ eierandel på 26,1 prosent ved børsnoteringen, men med kontrollerende innflytelse. Den skal verne om Schibsted som mediekonsern, med frie og uavhengige redaksjoner, troverdighet og kvalitet som kjennetegn. Redaksjonene skal forsvare verdier som trosfrihet, toleranse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper og skal arbeide for en langsiktig og sunn økonomisk utvikling med stabilt og norsk eierskap. Alle som kan lese ser at dette er en ånd som kan strekkes av de ansvarlige slik jussen kan strekkes av en dyktig forretningsadvokat når kapitalisten han tjener vil maksimere sin fortjeneste. Den har så langt ikke stått i veien for ideologiske justeringer gjennomført av en ny generasjon ledere både i administrasjonen og redaksjonen. På den annen side er det ingen tvil om at Stiftelsen Tinius har større makt i Schibstedkonsernet enn de fleste tilsvarende stiftelser i norske avisselskaper.
Andreas Norland har skrevet en lesverdig verk om et avishus han tilhører med sjel og kropp. Illustrasjonene er mange og gode, og tekst og bilder er gjengitt på solid papir. Han pretenderer ikke å ha lagt vitenskapelige kriterier til grunn for framstillingen. Her er ingen fotnoter, noe som selvsagt skaper problemer for dem som gjerne vil gå kildene etter i sømmene for å kontrollere fakta. Det er da også en del konkrete feil i verket, som for eksempel at Dagbladet flyttet til Havnelageret før Aftenposten flyttet til Posthuset eller at Aftenposten var første avis i landet med en nettavis. Dette er detaljer, men de reiser mistanke om større feil som ikke lett lar seg etterspore uten kildehenvisninger. På den annen side har han en fyldig redegjørelse for litteratur, men heller ikke den følger helt reglene for referanse. Her er også en kapittelvis redegjørelse for en del av kildene som har vært tilgjengelige, og dessuten sak- og personregister.
Framstillingen er som nevnt strengt kronologisk. Det fører blant annet til at den spennende fortellingen om familiestriden fra 1970-tallet blir fragmentert. Den dukker opp som del av den løpende teksten mellom andre begivenheter og beslutninger. Jeg mener det ville ha gjort framstillingen av denne utviklingslinjen (og andre, mindre spektakulære fortellinger i fortellingen) mer spennende og lett-tilgjengelig om den var gitt en fortløpende og avsluttet framstilling.
Men ellers er Schibsteds historie fra 1839 til 2011 blitt et godt supplement til Norsk Presses Historie i fire bind som kom i 2010.
Gudleiv Forr
