Øystein Rians bok ”Sensuren i Danmark-Norge” er en enestående kilde til å forstå sensurens plass i et norsk historisk perspektiv. Gitt den lange koloniperioden med Danmark er selvsagt den såkalte 400-års natten, som startet med Norges innlemmelse i union med Danmark, fra 1536/37 er et helt sentralt bakteppe, skriver Rune Ottosen i denne bokanmeldelsen, datert 10. desember 2014.
Boken gir ny viktig dokumentasjon på hvor lite fritt det offentlige ordskifte var i hele perioden med union. Gjennom 16 omfattende kapitler gir boken en svært perspektivrik framstilling av sensurens plass i Norges historie. Boken er komparativ i den forstand at den også sammenligner det dansk-norske sensur-systemet med sensuren andre land. Det er tankevekkende å lesa at sensuren var verre i Danmark-Norge enn andre land som for eksempel Tyskland som hadde en langt svakere sentralmakt, og dermed mindre kontroll på det skrevne ord.
Perioden med enevelde fra 1660/61 ble brukt til å utøve makt og spre frykt gjennom trussel om straff mot alt som representerte en opposisjon mot kongemakten. Kirken spilte en helt sentral rolle i utøvelse av sensuren og paradoksalt nok var det universitetene og professorene som ble en krumtapp i kneblingen av det som i samtiden ble oppfattet som ondsinnede ytringer. Vi får dokumentert Strunsee-perioden som et pustehull i 1770-73 og tilbakeslag og innskjerp i perioden 1799-1814. Boken var en sentral form for ytring før avisene ble masseprodukter og kontrollen av trykkerier og privilegiesystemet som kontrollerte dette var et vesentlig innslag i kongens maktutøvelse.
Her er også forklaringen på at Norge fikk egne trykkerier så sent og at de var så få og små. Da avisene begynte å dukke opp fra midten av 1600-talet ble det innført særskilte regler for avissensur og en usmakelig hyllest av kongemakten var et av vilkårene for å kunne gi ut aviser. Noe av det mest tankevekkende ved å les Rians bok er at han viser hvordan den mye omtalte Strunsee-perioden var veldig kort og et unntaket som bekrefter reglen om omfattende sensur som totalt kommer i skyggen av det strenge krigsregimet i perioden 1807-1814. Rian identifiserer den kongelige forordning fra 1799 som det viktige vannskillet som i praksis fjernet den reelle trykkefriheten.
For meg som forsker mye på moderne krigspropaganda er det både interessant og tankevekkende å lese hvordan kongedømmet brukte forfattere og senere aviser og deres redaktører til å iscenesette sitt eget desinformerende virkelighetsbilde i det offentlige rom. Rian trekker selv paralleller til moderne propaganda-teknikker med for eksempel desinformasjonen om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen i forkant av Irak-krigen som et moderne eksempel på det samme (Rian 2014:330).
Boken drøfter inngående de eksisterende klage og kontrollmekanismer som var til disposisjon i samtiden. Dette gjaldt i stor grad administrering og håndtering av de kongelige privilegiesystemet. Embetsmenn og deres byråkrati fikk mye makt og ble aktivt brukt til å pulverisere tilløp til at det vokste fram en samlet opposisjonell opinion. Kongelige oppnevnte kommisjoner var et annet mye brukt maktmiddel. Stadig nye kommisjoner ble oppnevnt som skulle granske og dømme avvikere og de som gjennom bruk av sine privilegier kunne utgjøre en opposisjon. Militære virkemidler og ren voldsmakt ble benyttet der byråkratiet ikke strakk til.
Boken er samlet sett et kritisk svar til dem som i festtaler og svulstige ordelag lovpriser den demokratiske tradisjonen i Norge. Vel var det pusterom og slingringsmonn i de små spørsmål, men trådde du makten for nær fikk det konsekvenser. Rian selv sier det slik i avslutningen på innledningskapitlet: « .. det norske folks tålmodige lidelser i åra 1807-14 er et symptom på hvor langt kongen kunne gå i å skalte og valte uten at det ble gjort opprør. Dette var det ekstreme utslaget av den enfoldige kongehyllesten som ble prentet inn i folket. Enfoldet ble nok dempet i og etter 1814, men det forlot oss ikke helt – og til dels har det blusset opp igjen» (Rian 2014: 20)
Denne boken er en enestående kilde for alle som er interessert i norsk historie generelt og pressehistorie spesielt.
Sensuren i Danmark-Norge. Oslo: Universitetsforlaget
Rune Ottosen
