I denne boken tar Trygve Aas Olsen et oppgjør med slapp kulturjournalistikk. Aas Olsen har bakgrunn som kulturjournalist i Dagbladet, redaktør for fagbladet Journalisten og leder for Etterbørs-seksjonen i Dagens Næringsliv, og er i dag fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk. De siste årene har han blant annet reist rundt og holdt kurs for kulturredaksjoner, der han har benyttet eksempler fra de mediene han har holdt kurs for. På disse turneene har han gravd fram mye rart. Ivar Andenæs har anmeldt boken. Anmeldelsen er publisert 22. september 2014.
Om kulturjournalister i alminnelighet har Aas Olsen lite godt å si. De er ikke interesserte i nyheter, og sjelden utfordrer de makten. De er snarere kulturlivets emissærer, om vi skal tro forfatteren. Deres rolletolkning er å være kulturformidlere. De fleste fungerer mer som kulturlivets representant i redaksjonen enn som uavhengige rapportører. Og kritiske er de altså aldeles ikke.
Hvorfor applauderer kulturjournalister rundt omkring i by og grend alle planer om litteraturhus som har dukket opp de siste årene – Norge skulle få elleve litteraturhus, like mange som i hele Tyskland – uten å spørre seg om det finnes muligheter for å drive dem, og uten en gang å undersøke hva den mye omtalte suksessen for Litteraturhuset i Oslo består i? spør Aas Olsen.
Og hvorfor var det nesten ingen som stilte spørsmål ved det såkalte kulturløftet, som Enger-utvalget felte en knusende dom over sju år etter at det var igangsatt? Tallene lå der hele tiden! Men veldig få viste interesse for å undersøke hva en fordobling av kulturutgiftene hadde resultert i. Derfor kom Enger-utvalgets utredning som en overraskelse: Fordoblingen hadde ikke hatt noen påviselig effekt. Hvorfor hadde ingen journalist interessert seg for saken? Jo, kulturjournalister oppfatter kulturlivet som ånd, og koketterer med at tall og penger har de liten greie på, ifølge forfatteren. Men kulturlivet er ikke frakoblet verken fra politikk eller økonomi.
Tvert imot er det avhengig offentlige bevilgninger. Kulturlivet må derfor utsettes for det samme kritiske blikk som politikk og næringsliv. Ifølge forfatteren står medienes unnlatelsessynder i kø i så måte. At kulturjournalistikk belønnes med SKUP-priser tilhører sjeldenhetene. Dagbladets diplom for avsløringer i Nerdrum-saken tilhører de meget få eksemplene.
Kulturjournalister hjelper forfattere å selge bøker, og bistår teatersjefer og filmfolk med å selge billetter. Men mediene har også sin egen kake å mele, ifølge forfatteren. Avisene Vårt Land, Dagsavisen, Dagen, Nationen og Klassekampen, Bergensavisen og Rogalands Avis gikk sammen om kampanjen ”Bevar norsk mediemangfold” da den borgerlige regjeringen truet med å redusere pressestøtten. Men lederartiklene i de ulike avisene var ikke særlig preget av mangfold, bemerker forfatteren tørt. Det var de samme argumentene som gikk igjen i dem alle.
Aas Olsen har funnet fram en del gode eksempler som illustrerer hans hovedtese – at med litt research kunne saken fått en helt annen vinkling, og blitt et stykke kritisk journalistikk i stedet for ren hyllest. Han viser oss eksempler på journalister som ikke har tatt pressemeldingene eller årsrapportene fra kulturinstitusjonene for god fisk, men som har gravd videre og funnet en litt annen virkelighet enn den kulturinstitusjonen har prøvd å selge inn. Han belegger også i noen grad sine påstander med fakta hentet fra offentlig statistikk og forskning.
Men selv om eksemplene er aldri så slående og pedagogiske, så er de allikevel ikke mer enn eksempler. Og her merker man en viss tendens til elendighetsbeskrivelse. Det finnes tross alt en del eksempler på ypperlig gravende journalistikk på kulturområdet. Fra den senere tid kan nevnes Aftenpostens avsløring av hvordan forlagene smører bokhandlernettet for å eksponere visse bøker. Forfatteren har tydeligvis først og fremst lett etter eksempler som kan stå der til skrekk og advarsel. Med et annet utgangspunkt ville han kanskje også kunnet grave fram saker som er løst på en god måte? Forfatteren er etter mitt syn også litt for ensidig opptatt av at kulturjournalistikken skal avsløre. Den har – og bør ha – andre funksjoner i tillegg.
Mye av det han har på hjertet, har vært sagt før. Med en viss rett kan man si han i sin beskrivelse av kulturjournalistikkens forsømmelser slår inn åpne dører. Men han gjør det på en elegant måte: Setter ting på spissen, krydrer framstillingen med ferske eksempler, hopper fra enkelteksempler til mer allmenne betraktninger. Og han går et steg videre: Viser hvordan søk i databaser og lett tilgjengelige dokumenter kan bringe fram nye perspektiver og annen kunnskap enn den kulturinstitusjonene helst vil ha fram.
Sjangermessig er boka litt vanskelig å plassere. I enkelte medier har den vært presentert som en lærebok, og det er tydelig at forfatteren tar mål av seg til å oppdra journaliststudenter til å bli slagkraftige og gravende kulturjournalister, om de velger å gå den veien. Boken er full av råd og vink om alt det en kulturjournalist bør kunne og beherske. Som anbefalt litteratur til journaliststudenter mener jeg boken har sin plass. Som en allmenn lærebok i kulturjournalistikk i tradisjonell forstand er den imidlertid både for snever og for spissformulert. Selv oppfordrer forfatteren til objektiv journalistikk, men er til tider selv både subjektiv, ironisk og ikke så lite infam. Det er derfor nærliggende å betrakte boken mer som en debattbok enn som en lærebok. Og ikke noe galt i det: Den debatten boken legger opp til er viktig, ikke minst i en tid da det kommersielle presset på journalistikken er større enn noensinne.
Boken er på 154 sider, og forfatteren har klart å klemme inn mye nyttig informasjon på disse sidene. Jeg anbefaler den som et forfriskende innlegg i debatten om kulturdekningen i mediene.
Trygve Aas Olsen: Kritisk kulturjournalistikk.
Cappelen Damm Akademisk 2014.
Ivar Andenæs
