Av Rune Ottosen
Christopher Hals Gylseth har med boken ”Storoksen Arve Solstad og Dagbladet” gitt et viktig bidrag til pressehistorien gjennom å følge Solstads karriere i avishuset Dagbladet. Boken er også blitt et viktig stykke samtidshistorie fordi forfatteren er tett på det politiske mennesket Solstad .
Gjennom Solstads fascinasjon av Arbeiderpartiet får vi interessante glimt inn i viktige begivenheter som maktkampen mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen, Gunnar Alf Larsens amputerte politiske karriere og kostelige historier om blant annet Trygve Bull.
Svakheten som biografi er at vi burde fått større innsikt i mennesket Arve Solstad. Vi får det i glimt, som da han midt under omleggingen til tabloid slipper utredningsarbeidet og alt annet han har i hendene for å stille opp for sin kjære kone Inger Marie som blir rammet av kreft (som hun ble frisk fra). Her blir vi kjent med den snille og omsorgsfulle Arve Solstad bak den buldrende Storoksen. Mot slutten får vi glimtvis vite at Solstad har hatt et godt, men komplisert forhold til sine to barn. Slikt skulle det vært mer av.
En av de av de mange kostelige episodene i boken er opphavet til kallenavnet Storoksen. Det er den unge journalisten Bergljot Engset som er opphavskvinnen i et portrettintervju for Nynorsk Pressekontor. Assosiasjonen hentet hun fra Storoksen Peik i tegneserien Vangsgutane. ”Peik er en diger, kjempesterk okse, men rolig og omgjengelig. Det hender likevel at han senker hodet, graver i bakken og skremmer bort den slemme gutten Larris (…). Her har den unge journalisten grepet mange av Solstads egenskaper på en slående og humoristisk måte. Gylseth lurer på om ikke ”Gudfaren” kunne vært en like passende kallenavn.
Det er ikke få episoder i boken som viser en gjennomtenkt maktutøvelse fra Solstads side. Når noe skal endres (som omlegging til tabloid eller personalutskiftning), jobber han målbevisst og langsiktig. Han kan være kynisk og nådeløs på en ”meget manipulerende på en indirekte måte” som en av Gylseths informanter karakteriserer det som. På tross av sin manipulerende evne og et kvinnesyn, som hører en annen tidsalder til, var Storoksen en populær sjef. Gylseth får godt fram at dette blant annet skyldtes hans folkelige og usnobbete stil og hans omgjengelige omgang med medarbeidere, enten de var sjåfører eller satt i redaksjonsledelse.
De han mislikte kunne han imidlertid være nådeløs mot, og var du kvinne og ville unngå tafsende fingre, var det best å holde seg på avstand en fuktig kveld på Tostrupkjelleren.
At han som sjef hadde genuin omsorg for sine ansatte understrekes ved det faktum at det var ham som første gang fikk gjennom en god pensjonsordning i avishuset. Men på slutten av 1980-tallet mistet Storoksen grepet som leder og det var mange medarbeidere som sluttet på grunn av dårlig arbeidsmiljø. Misnøyen ble brettet ut i fagbladet Journalisten og Solstad måtte krype til korset og beklage overfor de ansatte.
Evnen til selvkritikk ble satt pris på. Da Solstad trakk seg som sjefredaktør i 1989, blant annet på grunn av misnøye i klubben med prosjektet Avis 90, ble de fleste redaksjonelle medarbeider sjokkert og vantro. De ville jo egentlig ikke ha noen annen sjef når det kom til et stykke.
I fjor kom det to bøker om Dagbladet der journalistenes kritikk mot Dagbladets ledelse var det dominerende perspektivet. Det gjaldt Trygve Aas Olsens ”Sex, drap og dårlig ledelse” og Ottar Jakobsens ”Dagbladet – beretning om et avismord”. Med Gylseths bok kan vi si at det er blitt en balanse ved at det er redaktørens perspektiv som dominerer.
Pressehistorikere får mange karameller å suge på i denne boken. Her er det flere detaljer og dypere innsikt i Arve Solstads legendariske oppbrudd fra partipressesystemet gjennom bruddet med Venstre.
Solstads innsikt i og forholdet til pressefrihetsspørsmål og ytringsfrihet får vi blant annet gjennom de mange injuriesakene Dagbladet havner opp i.
Viktige prinsipielle spørsmål krydret med anekdoter blir også løftet fram. Som da Dagbladet må bytte ut sin advokat, fordi Alf Nordhus uteblir fra en viktig sak i Høyesterett på grunn av fyll. Apropos fyll så bidrar ikke forfatteren akkurat til å avlive mytene om en arbeidskultur med mye alkohol i Dagbladet. Storoksen var som kjent ikke den som spyttet i glasset så snart anledningen bød seg.
Av de mange interessante prinsipielle spørsmål i boken er forholdet mellom redaksjonen og den mektige styrelederen, Jens P. Heyerdahl. Da Heyerdahl ble snurt etter det han oppfattet som en for kritisk artikkel om sine økonomiske disposisjoner, skrev han brev til redaktør Solstad og beklaget seg. Dette fikk Solstad til å slå i bordet da dette berørte det grunnleggende spørsmål om redaksjonell uavhengighet.
Heyerdahls stadige oppkjøp av aksjer førte til vedtektsendring. En bestemmelse i vedtektene satt et tak på 10 prosent eierskap. Heyerdahl kjøpte seg etter hvert opp til 30 prosent, til mange journalister og redaksjonsklubbens fortvilelse. Her mente mange at Heyerdahl ikke var til å stole på og at han brukte avisen som melkeku.
Gylseth skriver godt og det er fint driv i store deler av boken. Men det er også tendenser til langhalm, som en for detaljert gjennomgang av omleggingsprosjektet Avis 90.
Mot slutten får vi også dokumentert Solstads brede kulturelle engasjement etter at han forlot redaktørkrakken. Her lå kanskje arbeidet med Wildenvey-Selskapet hans hjerte nærmest. Betimelige nok nevnes også Solstads sterke engasjement for pressehistorien, først som leder i Pressearkivets Venner, senere videreført som Norsk Pressehistorisk Forening. Solstads sentrale rolle som primus motor i arbeidet med firebindsverket Norsk Presses Historie 1660–2010 blir også dokumentert.
Her kunne forfatteren også ha nevnt Per Johan Feet. Vi som arbeidet med pressehistorien, vet godt at uten Feet og Solstad innsats for å finansiere prosjektet hadde det ikke blitt noe verk av det formatet vi fikk.
Arve Solstad har satt mange spor i norsk presses historie.
