Gudleiv Forr anmelder her biografien om Kåre Valebrokk, skrevet av Frank Rossavik. Forr mener Rossavik gir oss et nyansert og balansert bilde av en mann som skrev seg inn i norsk pressehistorie. Anmeldelsen er publisert 5. desember 2013.
Det er sagt at en journalist kan nå langt på hvilket som helst område bare han slutter i tide. Kåre Valebrokk viste at han kunne bli en god pressemann fordi han sluttet som gravemaskinselger i tide. Frank Rossaviks biografi om Valebrokk viser imidlertid at han egentlig aldri sluttet å være forretningsmann ved siden av presseyrket. Det skapte tidvis interessekonflikter iu ham selv og uro rundt ham. At det strider mot dagens yrkesetikk i pressen, var også Valebrokk klar over. Men han ga blaffen – og kom unna med det uten å bli fordømt av yrkeskollegene.
I boka stiger Valebrokk fram som en av de fremste medielederne i vår tid. Han skapte en moderne næringslivsjournalistikk før noen andre skjønte at Børsen ikke var en død hest, som en annen av Rossaviks biograferte medieledere, Einar Førde, en gang sa. Valebrokk omskapte den adstadige og nokså journalistisk akterutseilte Norges Handels- og Sjøfartstidende til en kritisk og hardtslående næringslivsavis som «alle» måtte lese. Og han fikk liv og røre inn i TV2s redaksjon på et tidspunkt da selskapet måtte ta et nytt skritt framover i kampen om seernes og annonsørenes gunst.
Men samtidig er det noe fortidig ved ham. Som redaktør framstår han så rufsete som mytene om norske pressefolk er og som han selv dyrket, til biografens utilslørte glede og utfordring: En halvdannet og halvstudert røver, med hang til sene timer, med pjolter og tobakksrøyk, støyende nachspiel, men tidlig på jobb dagen derpå. Han er opptatt av å selge dagens avis for enhver pris, uten hensyn til at det etterlot sårede mennesker, ødelagte karrierer og økonomisk ruin. Ja, han lot ikke en gang vennskap stå i veien for et godt oppslag.
Rossavik dveler gjennom hele boka, vel mye syns jeg, ved Valebrokks forhold til alkohol, mangel på interesse for personalsaker, forakt for formalia, for møter og utvetydige beslutninger. Bildet gjentas enten forfatteren beskriver ham i avisen eller i TV2. Valebrokk ville skrive og inspirere medarbeidere til å skrive. Å administrere var et ork. Han styrte gjennom vennskap og uformelle lojalitetsbånd, framelsket indre og ytre sirkler av vennskap og kollegialitet, og neglisjerte de styringsstrukturene som var etablert etter grundige drøftelser i staben. En følge av dette var åpenbart at det utviklet seg spenninger og motsetninger innad i de redaksjonene han ledet, både i Dagens Næringsliv og i TV2.
Men rett skal være rett: Gjennom framstillingen framstår også en trivelig bamse av en buldrebass som hadde et tevtydig forhold til sin opprinnelse og særlig til faren, men også til det Sørlandet han kom fra, en tvers igjennom snill og bløthjertet mann med hang til kunst, ikke som økonomisk investering , men av genuin interesse. Som forretningsmann var han slett ingen ubetinget suksess. Men han brukte det han lærte i markedet til å gjøre næringslivsjournalistikk til en viktig sjanger samtidig som han også investerte i egen næringsvirksomhet. Tidvis var han konkurs. Og i Dagens Næringsliv, som virkelig ble hans livs storverk, kombinerte han næringslivsnyheter med kulturnyheter på en måte som har dannet skole.
Frank Rossavik har også denne gang levert en lesverdig bok om et medieliv. Han arbeider grundig, sjekker historier og myter fra alle kanter, og overlater ofte til leseren å avgjøre om historiene er sanne eller sannsynlige. Det er ikke noen enkel oppgave å fange et liv mellom to permer, særlig et så omskiftelig liv som Valebrokks. Rossavik vet selvsagt at hans versjon av Kåre Valebrokk er annerledes enn andres versjon av ham. Men han gir oss et nyansert og balansert bilde av en mann som skrev seg inn i norsk pressehistorie. Kåre Valebrokk var en redaktør som traff sin tid, preget den på godt og ondt, og som etterlater seg en arv som nye generasjoner ikke kommer forbi.
Frank Rossavik: En god story
En biografi om Kåre Valebrokk
Spartacus Forlag 2013
