16. mars 2021 har vi gleden av å invitere til seminar om utenriksjournalistikk i Norge og Norden i det «lange» 20. århundret. Begrepet er inspirert av historikeren Eric Hobsbawm, som like etter Berlinmurens fall myntet ut begrepet «det korte 20. århundret». Det var hans betegnelse på den verdensomveltende perioden fra 1. verdenskrig til den kalde krigens slutt: med oppløsningen av østblokken begynte også en ny tidsalder, som pekte inn i et nytt århundre.
Siden Berlinmurens fall er det imidlertid gått over 30 år, og vi kan fortsatt se sporene fra de to krigene, mellomkrigstiden, den kalde krigen og nye spenninger i tiårene som fulgte, inn på 2000-tallet. Det er derfor interessant både å stille spørsmål om hva som er uttrykk for et brudd, og hva som er uttrykk for kontinuitet fra 1900-tallet til i dag. Selv om noen av det 20. århundres særegne epoker fikk en brå slutt, ser vi i dag også klarere arven fra dette århundret. Og på dette seminaret, 16. mars 2021, stiller vi særlig spørsmål om hvordan, og på hvilke måter, vi kan avlese denne historien i utenriksjournalistikken i de nordiske landene.
Ved inngangen til det 20. århundre var verden tett sammenvevet i et så å si globalt marked. Perioden frem til 1914 blir kalt «globaliseringens første bølge». Med 1. verdenskrig og den russiske revolusjon brøt den internasjonale ordenen som var skapt på 1800-tallet definitivt sammen. Så fulgte tiår med økonomisk krise, ny krig, folkemord, atomvåpenfrykt og stormaktsrivalisering, men etter hvert også sosiale og demokratiske reformer og sosiale bevegelser med stor internasjonal gjennomslagskraft. Og ikke minst en utvikling av et nytt og langt mer gjennomgripende globalt marked, hjulpet frem blant annet av en like gjennomgripende kommunikasjonsrevolusjon. I 2020 handler og samhandler vi igjen med hele verden, men på helt nye måter. Vi er i varierende grad alle berørt av klimaendringer, av ettervirkningene av økonomiske kriser og av virus med global rekkevidde. Vi kommuniserer i sanntid over hele verden, både tid og rom synes blitt drastisk mye mindre – og sannheter og usannheter ser ut til å bære nesten like langt.
Utenriksjournalistikken har vært med på hele denne reisen. Først som telegrammer fra utenlandske nyhetsbyråer eller rapporter fra korrespondenter eller løst tilknyttede «reisebrev-skribenter». Etter hvert kunne korrespondenter, stringere og byråer begynne å sende bilder, så lyd, og deretter levende bilder brakt via satellitter. I samme periode har det visuelle fått mer og mer preg av å være dokumentasjon, ikke bare illustrasjon, noe som i seg selv har endret utenriksjournalistikken betydelig, både i form og innhold. I dag har vi umiddelbar tilgang til både annen journalistikk og annet medieinnhold fra hele verden.
I løpet av det 20. århundre gikk også yrkesutøverne i nordisk journalistikk gjennom det som beskrives som en profesjonaliseringsprosess, men nå stilles det igjen spørsmål ved om profesjonen er i ferd med å gå i oppløsning. Også det tilskrives langt på vei digitaliseringen og kommunikasjonsrevolusjonen, men hvor mye er nytt? Kan det for eksempel være at noen av de nye mediene som utfordrer den etablerte journalistikkens grenser, er beslektet med det som fantes i partipressens tid?
Inntil de siste tiårene har journalistikken uansett vært et av våre mest omfattende bidrag til å skape mening i begivenhetene rundt oss, og den har fortsatt betydelig innflytelse. Og i utenriksjournalistikken er publikum i enda større grad enn i innenriksjournalistikken avhengig av å kunne stole på mediene, mens journalistene er enda mer avhengig av å kunne stole på sine kilder. Ikke minst er dette viktig i de tilfellene hvor journalistene ikke selv kjenner de områdene som skal dekkes godt nok, slik situasjonen har vært de siste tiårene med utstrakt bruk av såkalt «fallskjerm»- eller «gresshoppe»-journalistikk. I dag er «fake news» blitt et såkalt buzzword, men problemet med propaganda og falske nyheter har vært der til alle tider. Det gjør at spørsmålet om hvor nyhetene til enhver tid kommer fra, blir særlig viktig.
De nordiske landene har mange fellestrekk i sine historier, men også store forskjeller. Etter 2. verdenskrig ble Norge, Danmark og Island NATO-land, Sverige forholdt seg nøytralt, mens Sovjetunionens innflytelse i Finland ble betydelig. Siden ble Danmark og senere Sverige og Finland EU-medlemmer, mens Norge og Island holdt seg utenfor. Landenes pressehistorier har også mange likhetstrekk. De har vært karakterisert av høye opplagstall, en historisk sterk partipresse, sterk profesjonalisering, institusjonalisert selv-regulering og sterke allmennkringkastere. Men til tross for likhetene både hva samfunn og mediehistorie angår, har også alle landene hatt sine særegne måter å spre internasjonale nyheter på.
Vi ønsker særlig bidrag som tar for seg tiden etter 2. verdenskrig og frem til i dag – selv om vi ikke utelukker gode forslag som trekker trådene lenger tilbake. Vi tar gjerne imot forslag som behandler utviklingen i nordiske enkeltland, men komparative studier som analyserer likheter eller forskjeller mellom de nordiske landene, eller nyhetskretsløpet mellom eller inn i Norden og hvordan nyhetsstrømmer beveger seg over landegrensene og påvirker hverandre, er spesielt ønskelig. Hvordan har for eksempel de nordiske landene dekket hverandre, og hvordan har de forholdt seg til resten av verden? Lenge før internett utviklet blant annet de nordiske landene utenriksnettverk, gjennom en viss arbeidsdeling mellom nordiske nyhetsbyråer så vel som aviser, både med hensyn til innhold, organisering og type korrespondenter.
Forslagene kan imidlertid også handle om metodiske problemer eller faglige grunnlagsproblemer. Med digitaliseringen har nyhetsmediene, med sin ustanselige informasjonsflom gjennom tidene, blitt en akademisk gullgruve, men en gullgruve som i seg selv representerer nye metodiske utfordringer og problemer.
Sist, men ikke minst, er vi interessert i bidrag som bidrar til å kartlegge den forskningen som er gjort på utenriksjournalistikk i de nordiske landene. Til tross for omfattende pressehistoriske verk i flere av landene de siste årene, er det langt igjen til vi har noen samlet oversikt.
Vi inviterer med dette seminaret til tverrfaglig dialog mellom debattanter, forskere og bransjefolk. Vi ønsker velkommen bidrag fra ulike fagtradisjoner og disipliner, og både på skandinaviske språk og engelsk.
Seminaret arrangeres av Norsk Mediehistorisk Forening i samarbeid med avdelingene for mediefag ved OsloMet – Storbyuniversitetet og Høgskolen i Volda, og holdes på OsloMet, men har også mulighet for digital deltakelse. Seminaret er også basert på et samarbeid innenfor Nordic Media History Network (NOMEH), som Norsk Mediehistorisk Forening er medlem av.
Invitasjonen er ledd i en serie årlige seminarer, der Norsk Mediehistorisk Forening tar for seg forskjellige mediehistoriske temaer fra de siste 100 årene, med særlig vekt på de senere tiårene. Hensikten er å øke innsikten i den rollen mediene har spilt for opinion, demokrati og kultur i samtidshistorien
Bidragene kan, som ved tidligere seminarer, bli vurdert for publisering i et spesialnummer av Mediehistorisk Tidsskrift som vil bli publisert våren 2022, men kan også være med å danne grunnlaget for et større forskningssamarbeid på lengre sikt.
Abstracts sendes på mail til Mediehistorisk Forening ved Rolf Werenskjold (rolf.werenskjold@hivolda.no), som også vil være gjesteredaktør for spesialnummeret av Mediehistorisk Tidsskrift, med kopi til redaktør Birgitte Kjos Fonn (birgitte@oslomet.no), innen 2. januar 2021. Bidragsytere vil få beskjed om abstractet er antatt innen 15. januar 2021. Fulle papers eller extended abstracts skal være levert innen 1. mars 2021.
