Historiker og forfatter Mari Jonassen har skrevet den ferske biografien om Fernanda Nissen (1862-1920. Nissen var blant annet kjent som en markant journalist gjennom mange år i Social-Demokraten, landets viktigste arbeideravis. Vi presenterer her en artikkel Mari Jonassen skrev for NPFs nyhetsbrev, publisert 5. desember 2013.
Fernanda Nissen hadde mange jern i ilden. Hun var tobarnsmor, politiker, filmsensor, oversetter og ikke minst journalist. Hun begynte karrieren som journalist i 1884, i det lille håndskrevne medlemsbladet som den kvinnelige studentklubben Skuld ga ut. Den gang het hun Fernanda Holst og var gift med Dagblad-redaktøren Lars Holst. På grunn av dårlig økonomi trakk Holst etter hvert sin unge hustru inn i redaksjonen og kanskje i så mye som ti år skrev og oversatte hun anonymt for Dagbladet.
Høsten 1889 gikk over 300 kvinnelige fyrstikkpakkere på Grønvold og Bryns fyrstikkfabrikker ut i streik mot dårlig lønn og elendige arbeidsforhold. Fernanda Holst møtte opp på det store streikemøtet hvor Bjørnstjerne Bjørnson holdt en flammende, nærmest revolusjonær, tale og kvinnelegen Oscar Nissen fortalte om den skadelige virkningen som fosfordampen fra de selvantennelige fyrstikkene hadde på arbeiderne.
Møtet ble et vendepunkt i Fernanda Holsts liv. For det første forelsket hun seg i Oscar Nissen og for det andre fant hun sin politiske overbevisning i sosialismen. Hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet, og den 1. mai 1890 gikk hun i det første førstemaitoget som ble arrangert i Norge. Hun valgte en himmelblå kjole som hun visste ville vekke oppsikt, og skjellsordene haglet fra sidelinjen. Kristianias gode borgerskap tålte ikke at rederdatteren var blitt sosialist.
Da forholdet til Oscar Nissen ble kjent, representerte også det et dramatisk brudd med datidens konvensjoner. Fordømmelsen var stor, noe som nesten tok knekken på Fernanda Holst. Hun ble søvnløs og deprimert, sluttet å spise og forsøkte å ta sitt eget liv. Men tobarnsmoren trosset moralistene, mistet foreldreretten og giftet seg med Oscar Nissen i 1895.
Fernanda Nissen skrev en gang at “livets store værdier er for mig kjærlighet og arbeide”. Hun fant kjærligheten og med kjærligheten fulgte arbeidet.
I januar 1894 begynte Fernanda Nissen som fast teater- og litteraturanmelder i landets viktigste arbeideravis, Social-Demokraten. Oscar Nissen hadde nettopp takket ja til stillingen som redaktør og nå trakk han kjæresten med inn i redaksjonen. Fernanda Nissen ble dermed en av Norges første kvinnelige journalister.[1] Hun hjalp også til med det redaksjonelle arbeidet ved siden av stillingen som teater- og litteraturanmelder. Det ble en ny begynnelse på en livslang karriere og hun skulle skrive så mange som 500–600 artikler i løpet av de 26 årene hun jobbet for avisa. Den 12. januar 1894 sto hennes første anmeldelse på trykk.
Kulturjournalisten fikk snart ord på seg for å være en god formidler. Hun hadde en personlig, nøktern, beskrivende og fortellende stil. Hun brukte et enkelt og muntlig språk og pyntet aldri teksten med fremmedord. Samtidig kunne hun variere fra nøytralt refererende til begeistret og engasjert i artiklene sine.
Som teaterkritiker i Arbeiderpartiets avis tok Fernanda Nissen stadig til orde for et mer likestilt kulturliv. Hun ønsket først og fremst å vekke arbeiderens interesse for litteratur og teater. Folk måtte lese, folk måtte lokkes til å lese, for hvis “folk ikke læser, lærer de aldri bevisst at kræve, at ville ha en bedre tilværelse”, hevdet hun.[2]
Fernanda Nissen delte arbeiderbevegelsens radikale krav om solidaritet, og ved kommunevalget i 1910 fikk hun endelig plass i hovedstadens kommunestyre. Hun ble etter hvert Kristianias mest populære kommunepolitiker. Som journalist og politiker tok hun opp aktuelle saker som bolignøden, enhetsskolen, fengselsvesenet, folkebiblioteket, sykepleien og eldreomsorgen.
For Fernanda Nissen var det nettopp i sosialismen det store frigjøringsprosjektet lå. I 1912 skrev hun: “Socialismen peker ind i fremtiden og til den ser vi kvinder for vore barns skyld – med store drømme, store haab og megen ængstelse. Vi maa være med i arbeidet – paa vor maate – paa vor egen kvindevis.”[3] Som journalist, politiker og en av arbeiderbevegelsens pionerer var Fernanda Nissen med på å skape grunnlaget for den norske velferdsstaten.
Boka Fernanda Nissen – arbeid og kjærlighet ble lansert på Aschehoug forlag 15. oktober.
Mari Jonassen er historiker og forfatter. I 2011 kom hun ut med boka Livet er et pust: Ragna Nielsen – en biografi om feministen, pedagogen og spiritisten Ragna Nielsen (1845-1924). Året før kom Alt hva mødrene har kjempet – kvinner i motstand 1940-1945 hvor hun intervjuet ti kvinner som deltok i den norske motstandsbevegelsen. Begge bøkene kom ut på Aschehoug forlag. Hun har også skrevet to bøker om konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig: Hvite busser – med norsk ungdom til Hitlers dødsleire (2000) og De overlevende (2006), begge for Damm forlag.
[1] Karen Sundt var trolig den første kvinnelige allroundjournalisten. Hun arbeidet i Verdens Gang under Johan Sverdrups redaktørperiode fra 1875. Etter henne nevnes Marie Mathisen, som begynte i Dagsposten i 1897, og Anna Hovslef, som begynte i Aftenposten. Se Ottosen 2010, s. 291 og Kvaale 1986, s. 59.
[2] Social-Demokraten 1919, nr. 90. Sitert fra Sæbø 1983, s. 35.
[3] Social-Demokraten 22.8.1912.
