Av Bjørn Westlie
Boken ”Hitlers norske budbringere” er historien om de nærmere 50 nordmennene som vervet seg til Hitler Tysklands krig på Østfronten som krigskorrespondenter under forutsetning at de også samtidig ville være soldater. Les hva forfatteren, Bjørn Westlie, selv skrev om boken, i denne artikkelen publisert i pressehistorisk nyhetsbrev 27. juni 2013:
Det spesielle med dette tyske reportersystemet var denne klart definerte dobbeltrollen i krigen mot Sovjetunionen. Som reportere ved fronten skulle de støtte opp om den tyske propagandakrigen, men også følge krigens gang som en del av de militære enhetene. De ville forsøke å overbevise norske lesere om nødvendigheten av krigen, blant annet ved å vise frem de ”germanske” og tyske soldatenes overlegenhet, og tydeliggjøre hvilken trussel bolsjevismen og ”jødemakten” utgjorde for Europa og dermed Norge.
Reporterne var vervede soldater, men sendte hjem til Norge sterkt politiske og propagandistiske artikler som norsk presse ga spalteplass. En av oppgavene deres var å følge de rundt 5 000 nordmennene som hadde meldt seg til tysk krigstjeneste. Deres rapporter skulle også bidra til å rekruttere nye frivillige soldater til fronten og være bindeledd mellom soldatene ute og deres familier. EnKriegsberichter, som var det offisielle tyske navnet på dem, inngikk i den store propagandahæren som skulle påvirke nordmenn til å slutte rekkene bak Adolf Hitler og den norske føreren, Vidkun Quisling.
I 1944 gjorde det norske NS-regimets pressedirektør, Anders Beggerud, det klart hvilken oppgave det var å være reporter på Østfronten. Journalisten måtte være soldat ”ikke bare så å forstå at han opptrer i uniform hvor det foregår. Nei, vår tids krigskorrespondenter må bli virkelige soldater. De læres opp i krigerhåndverket.”[1]De måtte bli ”soldater som skal være med på å kjempe”.[2]
Ute ved fronten er krigskorrespondentene i samme stilling som sine soldatkamerater. Men samtidig har han en annen oppgave å løse. Han skal samle inntrykk fra kampene og livet ved fronten enten med blyant og blokk, foran mikrofonen, med filmkamera eller fotografiapparat.[3]
Samtidig understreket Beggerud at det ”på ingen måte [er] nødvendig å være utdannet journalist for å være krigskorrespondent, selv om det naturligvis er en fordel om den som skal ut, er fortrolig med å skrive for aviser, tidsskrifter o.l.”.[4]
Helmut Sündermann, som var stedfortredende for rikspressjef Dr. Otto Dietrich, holdt en tale på et møte om norsk og tysk presse i Scala kino i Oslo oktober i 1941 der han gjorde det klart hva norske journalister skulle gjøre, uten at han direkte viste til krigsreporterne.
Hvis de norske journalister hadde mot og initiativ nok til å være førere for sitt folk vil Norges stemme bli om mulig mer avgjørende. Journalisten er en slags kurer. Han må gå foran. Da vil våre etterkommere si om oss – deres forfedre – at vi hadde erkjent vår tid og at vi hadde vært med på å åpne døren for fremtiden.[5]
I dette perspektivet skulle garvede frontreportere spille en viktig rolle når de kom tilbake fra fronten til Norge etter at krigen var vunnet. Pressedirektør Beggerud understreket også at det å være ved fronten var en skole for dem som ville gå inn i journalistikken.
Noen av de norske korrespondentene kalte seg krigskorrespondenter og SS-krigskorrespondenter, andre igjen brukte den tyske betegnelsen SS-Kriegsberichterstatter – forkortet SS-Kriegsberichter eller Kriegsberichter – eller de brukte begrepene om hverandre i artiklene som ble publisert i norsk presse. I denne navneforvirringen ligger det at de også tjente to herrer samtidig, både Norge og Tyskland.
Krigskorrespondentenes oppgave var å skildre for norske lesere hvorfor norske soldater var med i den store krigen. Men reportasjene og artiklene var ikke bare øyenvitneskildringer fra selve felttoget, de kan også leses som uttrykk for hva frontkjemperne opplevde av selve krigen og hvordan de oppfattet motstanderne.
De norske krigskorrespondentene var en uensartet gruppe. Noen var profesjonelle journalister og hadde erfaring fra arbeiderpressen eller konservative aviser. Det fantes forfattere og diktere blant dem, andre var skriveglade amatører med sterkt politisk ønske om å overbevise leserne om betydningen av krigen i øst. Tegnere og fotografer, som eksempelvis tegneren Finn Wigforss og fotografen Ulf Tur, deltok også, og de bidro til å gi reportasjene et profesjonelt visuelt preg.
Nøyaktig hvor mange vervede norske krigskorrespondenter som deltok i krigen er ikke helt klart. En gjennomgang av blant annet aviser og tidsskrifter viser at det i hvert fall må ha vært mellom 40 og 50 nordmenn som var rene krigskorrespondenter og ikke kun frontkjempere som skrev brev eller annet hjem til Norge. Noen av krigskorrespondentene ble sendt på kortere eller lengre reportasjeturer fra Norsk Telegrambyrå (NTB), Norsk Rikskringkasting (NRK) eller fra aviser som eksempelvis Aftenposten eller Fritt Folk. Andre hadde ikke faste eller klare oppdragsgivere, men benyttet etter alt å dømme anledningen til å bli reporter.
Reportasjene og nyhetsartiklene ble trykket i NS-publikasjoner eller i fagbevegelsens ulike tidsskrifter. En rekke andre riksdekkende aviser og lokalaviser ga også artikler fra Østfronten betydelig spalteplass. Artikler fra krigskorrespondenter ble også distribuert av NTB, noe som gjorde at de nådde en stor målgruppe og fikk betydelig utbredelse. Bidragene fra de skrivende soldatene var derfor en viktig grunnstamme i dekningen fra krigen på Østfronten. Reportasjene fra fronten skulle være et alternativ til de mer ordinære byråmeldingene om krigen som ble skrevet langt fra de faktiske hendelsene. Reportasjene utfylte den mer tradisjonelle nyhetsformidlingen med direkte skildringer og tilstedeværelse.
Fritt Folk, NTB og Aftenposten hadde korrespondenter i Berlin. Fritt Folk og NTB hadde ikke de samme korrespondentene, men Aftenposten hadde sin erfarne reporter Theo Findahl der hele krigen. Han dekket den tyske hærledelsens krigskommunikeer om kontinuerlige militære fremganger. Slik bidro han, enten han ville det eller ikke, til å bringe den tyske propagandaen ut til avisens lesere ved å formidle det tyske krigsbildet. De norske SS-korrespondentene fargela og gjorde bildet til en helhet.
Drivkraften bak krigskorrespondentenes engasjement kan oppfattes som mer politisk enn journalistisk og stilistisk. Derfor varierte både genrene og kvaliteten på det som ble skrevet. Noen skrev enkle artikler basert på noe de hadde opplevd ved fronten uten at de skrev nyhetsartikler, andre skrev essayistiske betraktninger, andre igjen små skisser eller leserbrev, dagbøker og også dikt.
”Hitlers norske budbringere” utkom på Aschehoug forlag i 2012. Den kommer i pocketutgave august 2013.
Kort om forfatteren:
Bjørn Westlie er tidligere journalist, nå førstelektor ved Institutt for journalistikk og mediefag (IJM), Høgskolen i Oslo og Akershus. Han er historiker (MA) og forfatter av blant annet ”Fars krig” (2008) som fikk Brageprisen i klassen sakprosa. Hans siste bok ”Hitlers norske budbringere” kom i 2012.
[1]Fritt Folk (FF) 17. mars 1944
[2]Ibid.
[3]Ibid.
[4]Ibid.
[5]Aftenposten 10. oktober 1941
