– Nasjonalbiblioteket er veldig glade for å invitere til seminar sammen med Norsk mediehistorisk forening. Vi syns det har blitt et spennende program som vi tror passer for medievitere, mediehistorikere, digitale humanister, journalister, bibliotekarer, historikere og alle andre som syns dette høres spennende ut, forteller Hege Stensrud Høsøien, avdelingsdirektør, Fag og forskning, Nasjonalbiblioteket.
Seminaret den 13. mars vil også strømmes, slik at alle som vil kan følge det. Programmet kan du se her.
Nasjonalbiblioteket arbeider med å digitalisere og formidle hele samlingen, inkludert alle massemedier: aviser, tidsskrifter, film, radio og tv.
– Det er viktig for oss å bidra til infrastrukturen for norsk forskning. Derfor vil vi gjerne være i tett dialog med forskersamfunnet både rundt hva vi digitaliserer og tilgjengeliggjør, og hva som er forskersamfunnets behov, forteller Høsøien.
Seminaret reiser spørsmålet «Nå blir mediehistorien digital – hva gjør vi med det?».
– Jeg gleder meg til å høre forskerne tenke høyt rundt dette, og håper at vi fra Nasjonalbiblioteket kan bidra med kunnskap, inspirasjon og konkrete eksempler på digitale mediesamlinger og verktøy for å analysere disse slik at forskersamfunnet kan utnytte de nye digitale mulighetene. Jeg er også opptatt av betingelsene for morgendagens mediehistorie og hvordan vi best kan legge til rette for den. Hvilke nye medier er det viktig å ta vare på, og på hvilken måte skal vi gjøre det. Hvilke ferdigheter trenger fremtidens mediehistorikere om filformater, sendeflateprogrammering, klikkebaserte og personifiserte nyheter, algoritmer? Jeg er glad for at vi starter denne dialogen, sier Høsøien.
– Hvordan arbeider Nasjonalbiblioteket med å digitalisere norsk medieinnhold?
– Nasjonalbibliotekets har som ambisjon å digitalisere hele samlingen uansett medier, formater og genrer. Digitaliseringen av den historiske boksamlingen er i dag stort sett fullført, og den er godt i gang for aviser, tidsskrifter, håndskrifter, film, foto og lydopptak. Men det gjenstår deler av samlingen hvor systematisk digitalisering ennå ikke er begynt, for eksempel småtrykk som kataloger og brosjyrer, forklarer Høsøien.
I tillegg til den systematiske digitaliseringen, skjer det også en strategisk digitalisering av alle deler av samlingen når det er nødvendig for å legge til rette for forskning og kulturformidling. Det er et viktig og noen ganger vanskelig spørsmål å bestemme hvor mye ressurser som skal settes av til henholdsvis systematisk og strategisk digitalisering.
– Hvilke nye forskningsmuligheter åpnes av digitaliseringen, som det ikke har vært mulig å utføre tidligere?
– Veldig mange. Digitaliseringen av historiske samlinger er et viktig grunnlag for et helt nytt felt innen humanistisk forskning som gjerne omtales som «digital humaniora». En viktig trend innenfor dette feltet er bruk av kvantitative metoder i studiet av historiske dokumenter. Digital humaniora bidrar derfor til å bygge ned ett av de tradisjonelle skillene mellom de humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningstradisjonene, svarer Høsøien.
Digitalisering gjør det mulig å studere medier ved hjelp av dataprogrammer, ikke bare for å få tilgang til de digitaliserte dokumentene, men for å undersøke innholdet på måter som ville vært fysisk umulig med en tradisjonell tilnærming.
– Det er begrenset hvor mange bøker eller aviser en forsker kan lese, eller hvor mange fotografier hun kan se i løpet av et år, men et dataprogram kan undersøke forekomsten av ord og motiver i tusenvis av dokumenter i løpet av noen få sekunder. Nye metoder gjør det også mulig å arbeide på tvers av medier i en helt annen grad enn før, sier hun.
Nasjonalbibliotekets systematiske digitalisering skal sikre bevaring så vel som formidling. Det innebærer at digitaliseringen gjøres i en standard som bevarer all informasjon i det analoge mediet.
– I hvilken grad atskiller analogt og digitalt lagret medieinnhold seg fra hverandre?
– Svaret avhenger av hva spørsmålsstilleren ønsker å bruke materialet til. For eksempel kan digitaliserte håndskrifter forstørres for å vise detaljer som ikke er synlige for det blotte øye når du sitter med originalen foran deg. Så kan det stilles spørsmål om hvordan digitaliseringen påvirker erfaringen av innholdet. Det er særlig relevant for medier som inngår i en eller annen estetisk relasjon. Er det det samme å se en digitalisert versjon i 4K og en godt bevart 35 mm kopi av samme film? Er det det samme å se et unikt daguerreotypi og en digitalisert versjon av det? Uansett bevarer ikke digitaliseringen det fysiske mediet. Digitaliserte versjoner er til liten hjelp for en bokhistoriker som ønsker å undersøke papirkvaliteten til bøker trykket i Norge på 1700-tallet. Derfor bevarer Nasjonalbiblioteket den analoge samlingen. Digital bevaring og formidling er et tillegg til og ikke en erstatning for Nasjonalbibliotekets tradisjonelle oppgave som historisk arkiv.
Tilstrekkelige erstatninger
Høsøien ved Nasjonalbiblioteket sier det er flere forhold eksterne brukere burde være oppmerksom på når de vil studere digitalt lagret medieinnhold av historisk karakter.
– En digital versjon respekterer ikke nødvendigvis formatet til den analoge originalen. Dette er særlig viktig for fotografier. Et annet forhold som det er viktig å være oppmerksom på, er statusen til originaldokumentet. For igjen å bruke fotografi som et eksempel, så kan det dreie seg om et negativ, et retusjert positiv som har vært brukt som grunnlag for trykte reproduksjoner eller en trykt og formidlet reproduksjon, for eksempel er postkort. Hva som er hva, fremgår ikke nødvendigvis av de digitaliserte bildene, men må tolkes ut fra de ledsagende opplysningene. Formidlingsinstitusjoner har ansvar for å produsere metadata som opplyser som slike forhold på en best mulig måte. Dette er en viktig og ressurskrevende oppgave.
– Vil digitale nettsøk erstatte tradisjonelt arkivarbeid i studiet av mediehistorie?
– Digitalisering vil aldri fullt ut erstatte behovet for tilgang til originalene, men i mange tilfeller vil det være en adekvat erstatning samtidig som det åpner for helt nye spørsmål som det ikke var praktisk mulig å undersøke så lenge de mediehistoriske samlingene bare var analogt tilgjengelige, sier avdelingsdirektøren.
