Av Asle Rolland, Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
Norsk Redaktørforenings jubileumsbok “Den redigerende makt – redaktørrollens norske historie” av Martin Eide (2000) gir en verdifull oversikt over det som tidligere er skrevet om norske redaktører. Neste skritt må være å utvikle dette til mer systematisk kunnskap om redaktørrollens innhold og betydning. For jubileumsboken stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det er mye den ikke handler om.
Ikke minst ber boken om å bli supplert med en mer kvantitativ tilnærming, der vi får vite hvor representative de utvalgte redaktører og deres historier er for standen og dens virksomhet. Jeg vil her skissere noen spørsmål en slik tilnærming kan og bør besvare.
Definisjon
En kvantitativ framstilling må ta utgangspunkt i en avgrensende definisjon. Dette er nødvendig for å identifisere bestanden av redaktører, for å si det statistisk. Hvor mange redaktører har det vært i Norge siden første gang ordet ble brukt for vel 200 år siden? Snakker vi om 2 000 eller 20 000? Hvor mange av disse må omtales for å tegne et troverdig bilde av rollens utvikling?
Snakker vi for øvrig om en yrkesgruppe i vekst eller fall – er det blitt mer eller mindre eksklusivt å være redaktør? Har den eventuelle vekst skjedd både i bredden og dybden, skyldes det eventuelle fall at det i lengden har oppstått markedskonsentrasjon og monopolisering?
Identifikasjon og avgrensning av rollen reiser også problemer som må avklares. I lengden, dvs. langs tidsaksen, vil det sentrale spørsmål dreie seg om hvordan det kollektive arbeidet med å framstille medieprodukter har vært organisert og ledet, og om det har vært samsvar mellom stilling og funksjon, ansvar og myndighet. I bredden blir det et spørsmål om hvordan denne organiseringen har vært for ulike medietyper og kulturprodukter, samt om innovasjon og diffusjon av rollen. Er den oppfunnet av avisene og eksportert til nyere medier, eller ble den importert til avisene fra tidsskrifter og forlagsvirksomhet? I dybden blir det et spørsmål om det organisatoriske hierarki samt om delegeringen av ansvar og myndighet. Er det kun snobberi som er årsaken til at så mange vi ville kalle journalister, i andre land kalles redaktører, eller har toppstyringen i norske medier vært tyngre?
Innmarsj
Identifikasjon er nødvendig for å finne ut hvem som har vært redaktører i norske medier. Vi må anta at viktige premisser for utformingen av rollen fastlegges av hvem som har vært rekrutterte til den. I hvilken utstrekning har de vært menn eller kvinner, yngre eller eldre, fra byen eller fra landet, hatt høy eller lav utdannelse? Hvor mange har kommet fra borgerskapet, embetsstanden, arbeiderklassen? Hva betyr sosial bakgrunn for hvilke medier de blir ledere av? Er det systematiske forskjeller med hensyn til hvem som er blitt storby- og provinsredaktører, sjefredaktører og avdelingsredaktører, partiredaktører og ledere av uavhengige medier?
Viktig er også hva slags yrkeskarrierer som har ført til redaktørkrakken. Hvor mange har gått gradene fra journalist til redaktør, og hva kjennetegner dem som har gjort det? Hvor mange gikk rett inn i redaktørstillingen, og hvor kom de fra? Var det lettere å bli redaktør før enn nå, er det lettere i provinsen enn i storbyen?
Det vil dessuten være nyttig å vite hvor mange som har vært rekrutterte til redaktørkrakken fra en karriere i næringslivet, politikken, offentlig forvaltning, de frie yrker eller et enda friere liv som kunstnere. I hvilke perioder og mediegrupper har personer med slik bakgrunn preget redaktørstanden – eller har de aldri preget standen i den utstrekning høyt profilerte redaktører kan gi inntrykk av? I Eides bok omtales både dikterredaktører og diktede redaktører. Er begge grupper overrepresenterte?
En eller flere roller
Helt sentralt er om det dreier seg om én eller flere roller – i bredden, dybden og lengden. For å belyse dette, må vi se på ulike mediebedrifters organisering. Hvordan var fordelingen av ansvar og myndighet før Redaktørplakaten kom i 1953? Hvordan har den horisontale og vertikale arbeidsdeling mellom redaktører vært gjennomført? I hvilken utstrekning har andre medarbeidere vært oppgraderte til å utføre redaktøroppgaver som skriving av lederartikler? Hvordan har funksjonen som redaksjonell arbeidsleder vært ivaretatt? I hvilken utstrekning har den redaksjonelle og forretningsmessige avisledelse vært delt og samlet? Ved deling, hvordan har beslutningene vært tatt ved uenighet mellom redaktør og forretningsfører?
Spesielt synes det viktig å undersøke om det her vil være noen form for systematikk – om redaktørrollen er forskjellig eller lik i partiaviser og andre aviser, i provinsaviser og storbyaviser, i mediekonsern og familiebedrifter, samt etter hvorvidt den er utformet av akademikere, praktikere, politikere, kunstnere eller personer med andre bakgrunnsegenskaper. I dette ligger også en analyse av hvilke frihetsgrader mediene gir for utforming av redaktørrollen. Gir mediene plass til mangfold, eller legger deres produksjonsform, med regelmessige utgivelser og jakt på nyheter, så sterke føringer at rollen konvergerer mot én felles standard?
Viktig for innholdet i redaktørrollen er trolig også hvor langvarig og stabil yrkeskarrieren har vært. Flyktige redaktører får neppe bygd store nettverk – men kan derfor heller ikke bli fanget av dem.
Omgivelsene
Et viktig aspekt ved redaktørrollen er hvordan den har forholdt seg til medienes omgivelser. Det ligger i medienes funksjon og forretningsidé at mange av de ansatte vil ha en stor sosial kontaktflate. For redaktører tilkommer den formelle representasjon på bedriftens vegne, samt eventuelle konsekvenser av den sosiale status stillingen medfører.
Redaktørens nettverk kan være av avgjørende betydning for mediebedriftens tilgang på informasjon. Det kan også være avgjørende for at informasjon samlet inn, av redaktøren selv eller journalistene, aldri blir sluppet ut igjen. Problemstillingen har vært reist, sist da vi fikk en kringkastingssjef som viste seg å være frimurer.
Nettverk vil være både uformelle og formelle, og i hvert fall det siste vil det foreligge opplysninger om i biografisk litteratur. Hvilke organisasjoner har redaktøren vært medlem av, hvor lenge og med hvilke tillitsverv?
Utmarsj
Endelig synes det nødvendig å plassere redaktørrollen i et karrierehierarki. I hvilken utstrekning har rollen vært en endestasjon og et springbrett – til hva? Hvor vanlig har det vært for redaktører å trappe ned til skrivende journalist igjen? Har overgang fra provinsredaktør til storbyjournalist ikke vært nedtrapping, men forfremmelse? Hvilke mønstre ser vi – har redaktørstillingen vært det høyeste oppnåelige for dem som har gått gradene i faget, men ikke for akademikerne?
Hva nå?
Jeg har med dette innlegget forsøkt å vise at det gjenstår mye før vår kunnskap om redaktørrollen er hevet fra det fragmentariske til systematisk viten. Et spørsmål som imidlertid sikkert melder seg, er hvorvidt det er mulig å framskaffe slike opplysninger om redaktører som ikke lenger er blant oss og tilgjengelige for intervju. Min erfaring er positiv: Det meste lar seg rekonstruere ved hjelp av biografiske opplysninger, ikke minst i avisenes egne personaliaspalter og nekrologer. Jeg har selv brukt metoden i en undersøkelse av Arbeiderpressens utvikling fra 1884 til 1940.
“Den redigerende makt” vil være et viktig utgangspunkt for arbeidet med å framskaffe systematisk kunnskap. Vil den naturlige ramme for å framskaffe den være arbeidet med norsk presses historie? Som kjent har Norsk Pressehistorisk Forening satt i gang et forprosjekt, og tanken er at den store pressehistorien skal foreligge innen 2010.
