Av Svennik Høyer, professor, Universitetet i Oslo.
Foreningen har ikke bare gitt meg et tema, men også en utfordring. Etter tidvis å ha studert forholdet mellom politikk og økonomi i pressen gjennom flere år er jeg ennå ikke rede til å gi en uttømmende beskrivelse av teknologiens eller økonomiens betydning for pressehistorien.
Grunnen er selvsagt at innflytelsen både fra teknologi og økonomi skifter over tid på delvis uforutsigbare måter. Dette skaper situasjoner som er temmelig ulike hverandre også i de virkninger teknologien og økonomien får på omgivelsene.
Og hva influerer disse forholdene på? Journalistikken selvsagt. Helge Kroghs ironiske bemerkning i Det store Vi om at forsiden i avisene, som den gang var en annonseside, skulle ha et visst samsvar med de øvrige sider, peker ut en slik sammenheng, men ingen liker den, verken radikalere eller konservative. Nils Vogt formulerte under striden i 1910 sitt kjente spørsmål i Samtiden: “er det hodet eller portomoneen som skal bestemme i norske aviser?” Svaret ga seg selv, og senere har redaksjonene overlatt det materielle til bedriftsøkonomene, bortsett fra lønnsforhandlingene.
Innerst inne vet selvsagt alle at en avis uten sikker økonomi enten er ufri eller ingen avis overhode. Medieforskerne må derfor være villig til å traversere de etisk sett urene farvann mellom teknologi, økonomi og journalistikk. Dette er også mitt noe uheroiske utgangspunkt for de følgende refleksjoner.
Høyteknologiske bedrifter
La meg omformulere min oppgave til først å besvare spørsmålet om teknologien og økonomien har noen betydning for pressen? Svaret gir seg lett, fordi en journalistikk som ikke er knyttet til en mediebedrift er en selvmotsigelse. Dernest kan vi ikke se bort fra at våre massemedier er høyteknologiske bedrifter helt fra sin spede begynnelse. Mediene har alltid ligget i forkant av den alminnelige teknologiske utviklingen.
Boktrykkerkunsten var intet unntak. Boka og senere avisene var de første serieproduserte produkter i Vestens historie, og introduserte dermed en helt ny økonomi der de fleste av produksjonsomkostningene måtte forelegges på forhånd.
Teknologi og økonomi
Det er minst to økonomiske egenskaper ved teknologien som påvirker de muligheter og virkemidler redaksjonen kan bruke for å nå fram til sitt publikum.
Den ene er kapasiteten til hurtig å innsamle stoff, til å produsere mediet og spre dets produkter og budskap.
Den andre er de økonomiske terskelverdier og de praktiske rammebetingelser som en ny teknologi setter. Økt kapasitet krever normalt økte investeringer. Den kapitalkrevende produksjon endret også eierformene i pressen fra familiebedrifter, til aksjeselskap. (I nyere tid har billigere trykkemetoder gjort produksjonen billigere igjen, særlig på de mindre markedene, mens adgangen til de større markedene blokkeres gjennom kravene til journalistisk satsning på høyt nivå, som er blitt stadig dyrere).
Dette igjen har klare konsekvenser for utviklingen av pressestrukturen. Økningen i redaksjonsomkostninger og i ’first copy price’ over tid startet en langsiktig konsentrasjon i bransjen, slik Niels Thomsen har analysert det for Danmarks vedkommende. Det er ikke få kriser norske aviser har gjennomgått som skyldes det faktum at en gammel presse er nedslitt, og en ny presse har man ikke råd til å kjøpe. Nye eiere, nye redaktører eller nye journalister har ofte reddet situasjonen for en tid.
Sosiale infrastrukturer
Teknologien og de sosiale infrastrukturer melder seg også i de øvrige ledd av pressevirksomheten. Ny teknologi markerer gjerne avgjørende vendepunkt i pressehistorien, men virkningene kommer gjerne gradvis til syne over noen tid.
Teknologien trenger distribusjon og eksterne sosiale infrastrukturer
Regelmessig postgang var en avgjørende betingelse for den tidlige pressen både når det gjaldt innsamlingen av stoffet og distribusjonen. Utbyggingen av jernbanen bidro senere til en geografisk videre spredning av avisene.
Jernbanen og de faste kystrutene her i Norge bidro sterkt til at redaksjonen fikk tilgang til et større markedsrom.Indirekte bidro dette også til omdisponeringer av innholdet.
Senere har biler og fly, og sist satellittrykking, bidratt sterkt til at bl.a. VG og Dagbladet ble våre første og hittil eneste riksaviser. Også i dette tilfelle kan man se en sammenheng mellom et geografisk spredt publikum og redaksjonenes nedprioriteringer av det rene lokalstoffet.
Teknologien påvirker rapporteringsfrekvensen og presentasjonen
Telegrafen og telegrambyråene økte takten i nyhetsrapporteringen og bidro sterkt til at en 24 timers nyhetssyklusen ble vanlig like før forrige århundreskifte. Nå sendes bilder og tekst lysraskt over hele verden, samme avis trykkes samtidig på flere kontinenter, og nyhetssyklusen er endret gjennom en kontinuerlig overvåking av ulike medier.
Presentasjonen ble forbedret gjennom ny illustrasjonsteknikk xylografi, fotografi, offset etc.
Avisen det gjennomgående tema
Det er mange historier som skal fortelles om norsk presse gjennom 250 år. Det er også mange fargerike personer som ber om plass. Men hva er det som binder historiene sammen? Kanskje det er viktig først å spørre hva som er vårt gjennomgående tema? Uten et overordnet perspektiv er det vanskelig å disponere stoffet og å trekke linjene mellom det som skal med og det som faller i bakgrunnen.
For meg er det naturlig at pressehistorien som prosjekt starter i medieforskningen med pressen som samfunnsfenomen basert på en allsidig oppfatning av hva en avis er. Avisen er primært ingen gjenstand eller en enkelt person eller tekst. Avisen er primært en formidlingsprosess: Den er sammenlenkingen av trykkeferdigheter, skriveferdigheter ––teknikk, håndverk og litteratur –– samt tilstøtende sosiale infrastrukturer materialisert i det vi daglig holder i hånden og kaller vår avis.
Pressehistorien er en fortelling om hvordan mediebedrifter bygges opp og overlever, men den er også en fortelling om hvordan pressen interagerer med omgivelsene. Om pressehistorien bare skrives ut fra et redaksjonsperspektiv blir den lett panegyrisk. Vi må ha et bredt og allment syn på avisen som en kommunikasjonsprosess. Og i slike forklaringer hører alltid økonomi og teknologi med. I et nasjonalt verk som Den norske pressehistorien vil det være berøringsflatene mellom aviser, presse og det omgivende samfunn som gir historien karakter, dynamikk og innsikt.
Som produksjonsenhet og formidlingsbedrift har avisen en side vendt mot markedet av annonsører og det lesende publikum, en annen side vent både innad og utad mot journalistikken og en tredje vendt innad mot teknologien og distribusjonen.
Som et postulat er det nyttig å påstå at det er en systematisk sammenheng mellom alle ledd i avisproduksjonen. Endrer ett ledd seg vesentlig vil det skje tilpasninger i de øvrige ledd etter en tid. Dette blir ofte kalt funksjonalisme i sosiologien.
Dermed har vi utgangspunktet for et gjennomgående tema. For alle elementene jeg har nevnt finnes i en eller annen form gjennom hele pressehistorien både som tanker og strategier, mennesker og maskiner, samt som ulike tilganger på kapital og på et potensielt publikum. Men endringene i de ulike elementene er verken lineære eller synkrone. Endringstakten varierer til dels sterkt og skaper en viss dynamikk i pressehistorien.
Er det en sammenheng mellom teknologi og journalistikk?
Dermed har jeg kommet tilbake til stridens eple: nemlig sammenhengene mellom teknologi og journalistikk. Der stopper fantasien hos mange. Det finnes ingen slike sammenheng, sier man, og hvis de finnes så er de uetiske. Børs og katedral, med andre ord.
I medieforskningen finner vi en mer elevert diskusjon om journalistikkens autonomi. Vi har et kulturalistisk i motsetning til et funksjonalistisk syn på journalistikkens utvikling. Jeg snakker her ut fra et funksjonalistisk perspektiv. I et noe større perspektiv så ser man tydelige sammenhenger mellom teknologisk betingete kapasitetsutvidelser, markedsekspansjon og en ny journalistikk som henvender seg til en utvidet lesekrets.
Samspill av grunnleggende produksjonsfaktorer
La oss prøve å skissere en ’logisk’ utviklingslinje ved å kombinere endringer i noen av de produksjonsfaktorene som er nevnt, der vi fokuserer på de postulerte systemsammenheng mellom endringer i teknologi og i andre sider ved avisdriften, deriblant journalistikken.
Teknologiske endringer
Et av elementene i modellen –– presseteknologien –– gjennomgikk tre store revolusjoner etter 1450. Den Gutenbergske der produksjonskapasiteten økte fra null til en faktor på tre-fire i løpet av ca. 360 år inntil 1814, deretter en kapasitetsøkning i akselererende tempo fram til slutten av det 19. århundre. Så inntrådte en stillstand fram til ca. 1960 da den digitale revolusjonen endret det meste både i setting, trykking og i avisens øvrige produksjon og presentasjon.
Økingen i trykkapasitet ga mulighetene for å vinne nye publikum ved begynnelsen av det 20. århundret. Noe som etter hvert forplantet seg til journalistikken. Publikum økte, ikke bare i størrelse, men også i sammensetning. Journalistene økte ikke bare i antall, men i måten å arbeide på. Avismakerne (pressebaronene) arbeidet ikke bare mot et gitt publikumsmarked, men også med mulighetene for å endre markedet radikalt.
Resultatet av den annen tekniske revolusjonen kan avleses som en ekspansjon i antall nye aviser, i opplag og i en øking av utbredelsen mellom ca. 1870/1880 og 1910/1920. En ekspansjon uten sidestykke i pressens internasjonale historie. For å utnytte mulighetene for de enorme landnåm teknologien ga løfter om trengtes det en radikal endring i innholdet i avisene. Det var i forlengelsen av dette igjen at pressen ble vårt første massemedium. Samspillet mellom markedsstrategi og journalistikk i denne perioden bør analyseres i den nye pressehistorien.
Ny teknologi – ny journalistikk?
I et ekspanderende marked måtte journalistikken legges om for å bli mer leservennlig for et større publikum: nye uttrykksformer, ny syntaks og andre tekstlige konstruksjoner som kunne forstås av alle. Med andre ord, en ny teknologi endrer både journalistikk og distribusjon. Eller rekkefølgen kan snus på hodet: utsiktene til profitt i et ekspanderende marked øker investeringene både i ny journalistikk og i teknologiske innovasjoner.
Det foregående er ikke en enkel teknologisk determinisme, slik mange vil ha det til. Snakker vi om determinisme i streng forstand følger årsak og virkning tett på hverandre. Eller man tenker seg en gitt lengde av tid mellom årsak og virkning, noe som egner seg for prediksjoner. Jeg har ikke noe av dette i tankene. Tiden mellom teknologiske innovasjoner og de oppfølgende journalistiske innovasjoner er uspesifisert og oppdages bare i et langtidsperspektiv og gjennom empiriske undersøkelser i ettertid.
Profesjonalisering eller proletarisering av journalistyrket?
Også journalistyrket endret seg radikalt ved slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20.: Journalistikken ble et fast yrke knyttet til faste arbeidsplasser. Vi fikk noe som kaltes kontorjournalister:
Vi fikk mange journalister på samme sted, journalistikken ble rutinisert, samtidig som vi fikk et stadig mer differensiert arbeidskollektiv. Journalistene fant etter hvert sine møteplasser utenfor avisene, de begynte å organisere seg. Noen mener denne kollektiviseringen av journalistikken var begynnelsen på en profesjonalisering av journalistene, andre mener det motsatte, nemlig at journalistene ble proletarisert.
Masseprodusert journalistikk
Tekstproduksjonen vokste også målt etter antall nyhetstelegrammer, etter antall artikler eller antall sider. Alt dette skjedde under eller like etter en rivende utvikling i teknologien, og under en intens konkurranse i et ekspanderende lesermarked. Det er en del pressehistorikere som mener at det her er noen nære sammenhenger.
Men å påstå at det er en sammenheng mellom teknologi og journalistikk er, som nevnt, ikke det samme som å mene at det er et entydig årsaksforhold. Årsaksforholdene er ikke entydige fordi teknologien ikke gir noen pekepinner om hva som bør gjøres i journalistikken. Så det finnes også rom i medieforskningen for å påstå at journalistikken er en autonom størrelse i avisdriften. Journalistene oppdager etter hvert de muligheter teknologien tilbyr gjennom eksperimenter med egen virkemidler.
Kulturell treghet
Den markedsstyrte formidlingslogikken vi har skissert foran blir straks mer komplisert å få øyne på i sine kulturbestemte manifestasjoner i journalistikken.
Kultur er utvilsomt vanskeligere å endre enn teknologi. Endringer i journalistikken krever en litt annen tidsskala enn teknologien. Michael Schudson hevder f.eks. at objektivitetsidealet i amerikansk journalistikk hadde sine røtter i samtidens idéhistoriske klima, mer enn i de store teknologiske og markedsøkonomiske endringer like før dette. Den samtid han skriver om er 1920-årene, men den idéhistoriske kontekst han referer til har meget lengre historiske røtter i USA.
I et kryssnasjonalt komparativt perspektiv er teknologiske innovasjoner lettere å adoptere enn en fremmed journalistikk. Er man en teknologisk determinist danner journalistikkens utvikling ofte et etterslep i forhold til teknologiske endringer, dette kommer fram også i kryssnasjonale sammenlikninger. I svenske lærebøker omtales f.eks. ingressteknikken, eller ’den omvendte pyramiden’ i nyhetsjournalistikken, som ’u-svensk’ inntil 1953 da den var blitt ’amerikansk’ for i 1983 å bli omtalt som henholdsvis ’tradisjonell’ eller ’internasjonal’, fant Inger Lindstedt i sin doktoravhandling. Og grunnene til dette er ikke vanskelig å gjette seg til, nemlig partipressens mer agitatoriske stil.
Her i Norge var det heller ikke slik at innkjøpet av hurtigpresser og rotasjonspresser fra England eller Amerika i slutten av det 19. århundret påvirket norsk journalistikk i retning av det angloamerikanske, snarere tvert om.
Den teknologiske utviklingen og den markedsmessige ekspansjonen utløste en journalistisk utvikling med forskjellige siktepunkter, endog i samme periode: én i retning av økt partipolitisk engasjement, som i Skandinavia, den annen i retning av journalistisk objektivitet, som i USA. Begge utviklingslinjer lar seg forklare som en markedsstrategisk tilpasning, men i politisk og kulturell forstand, i to helt forskjellige omgivelser.
Journalistisk sett er teknologien tom, den må besjeles med et innhold. Den journalistiske utviklingen består bl.a. i endringer av innholdet, i hva man gir oppmerksomhet, av formen, av presentasjonen og utviklingen av nye sjangere og yrkeskonvensjoner.
Den kulturelle tilpasningen gjelder også hvordan de journalistiske sjangere passer inn i de sosialt aksepterte konvensjoner, både hos publikum og blant informasjonskildene. Tilpasningene tar tid fordi den er dobbeltsidig i forhold til det omgivende samfunn som krever både kreativ fantasi, innsikt og omtenksomhet fra journalistenes side. Når journalistikken skal omdannes til massekommunikasjon snakker vi i realiteten om kulturelle og sosiale innovasjoner som er likeverdige med de teknologiske.
Pressen som sosial institusjon
I det følgende skal jeg mer som en metodisk øvelse klassifisere ulike sider av avisdriften og pressen etter deres omfang, sosialt og nasjonalt. Hensikten er å komme nærmere inn på en oppfatning av pressen som en sosial institusjon.
Et institusjonelt perspektiv er viktig om vi skal forstå pressens rolle i forskjellige nasjonale begivenheter. Pressens posisjon og rolle i samfunnet lar seg ikke forklare som summen av avisenes atferd, fordi avisenes opptreden hviler på en lang rekke skrevne og mest på uskrevne regler som er utarbeidet og avtalt kollektivt. Det er altså ikke nok å skrive en kronologisk framstilling av de enkelte avisers tilsynekomst, liv og eventuelle død. Vi må se nærmere på de ytre og indre konfliktene som utkrystalliserte regler for journalistikken, som bidro til å regulere forholdet mellom eiere og redaksjoner, som oppøvet forholdet mellom avisene og deres kilder etc. Derfor må vi se nærmere på de organisasjoner og institusjoner som vokter på disse reglene.
Et institusjonelt perspektiv avviker på mange måter fra et liberalistisk markedsperspektiv, fordi institusjonene som vokter profesjonene og deres interesser prøver å isolere visse verdier, regler og interesser fra markedet.
Pressens indre og ytre historie
På et nasjonalt nivå opererer avisene både seg i mellom og med andre mektige institusjoner som motpart: Det interne samarbeide kan gjelde avisenes praktiske samarbeide om innkjøp av papir, eksternt kan det gjelde konfliktene med myndighetene og rettsvesenet om lovgivningen og reguleringene på medienes område, eller det gjelder de uskrevne regler som styrer forholdet til informasjonskildene, som er av en både intern faglig solidarisk karakter samt en ekstern gjensidig forståelse med motparten om hva som bør gjelde som spilleregler dem imellom. Det er viktig å fange inn den argumentasjon avisene retter mot hverandre, og hvordan de diskuterer sine egne roller. Ikke minst er det viktig å studere ytringsfriheten og den rolle pressen samlet krever for seg selv i forhold til storsamfunnet.
Satser man på å skrive pressens ’indre’ historie forsvinner lett konteksten for aktørene og motivasjonen til å meddele seg offentlig, og satser man motsatt forsvinner lett de materielle og intellektuelle forutsetninger for pressens ulike roller.
På denne bakgrunn er det lettere å forstå at viktige årstall i den nasjonale historie ikke alltid er like viktige for forstå pressens institusjonelle vekst. 1814 og 1905 er gode eksempler på viktige nasjonale begivenheter som er av noe mindre interesse for pressehistorien. I 1814 var pressen liten og hadde ingen kapasitet eller også hadde for liten integritet til å tjene som debattorgan eller som et viktig forum.
I 1905 hadde avisene stor kapasitet til å gjøre sin plikttjeneste i rollen som den fjerde statsmakt, men innskrenket seg stort sett, og nesten unisont, til å være pådrivere i retning av en nasjonalistisk konsensus i Christan Michelsens regi. Årstall som 1884 og 1910 derimot er viktige merkepeler i pressens historie. Striden om parlamentarismen I 1880 årene polariserte ikke bare politikken, men i høyeste grad også pressen, som gjennom sin aktive agitasjon satte både dagsordner og ble det viktigste strukturerende element for de kommende partiorganisasjoner.
1910 symboliserer den første faglige strid innad i pressen mellom redaktør og eier. Måten striden ble gjennomført på og fikk sin løsning gjennom dannelsen av Norsk Presseforbund, markerer innledningen på en langdryg profesjonaliseringsprosess.
Utvikling på ulike samfunnsnivå
I beskrivelsen av avisenes markedsstrategi har vi tidligere befunnet oss på det sosiologene kaller et mesonivå. På dette mellomnivået finner vi organisasjoner, firma, gjenger, grupper etc.
Når vi snakker om mediene som den fjerde statsmakt, derimot, hever vi oss opp mot makroplanet. Der finner vi storsamfunnet, staten og det sentrale forvaltningsapparatet, samt de grunnleggende verdikomplekser og sosiale institusjoner som staten beskytter, så som familien, religionen etc.
Hvor profesjonene og bransjene hører hjemme er litt uklart. Men jeg regner med at vi finner slike fenomen like under makroplanet om vi spør sosiologene. Jeg mener vi fruktbart kan snakke om følgende hierarki av fenomen i pressehistorien:
På mikroplan:
Den enkelte yrkesutøver: Journalisten, typografen etc.
På mesoplan:
Organisasjoner som forener personer på mikroplan i deres yrkesutøvelse eller som ’sosiale roller’: Bedriften, klubbene på bedriftsnivå etc. Videre: konkurrenter, leverandører av papir, av relevant teknologi og av annen ’hard ware’, informanter eller kilder.
På eller nær makroplan:
Organisasjoner som forener enheter på mesoplan: nasjonale fagforeninger, bransjeorganisasjoner, profesjonelle sammenslutninger, institusjoner for utdanning og forskning som sammen produserer: økonomiske avtaler, læresetninger, etiske regler, kodekser, lover etc. som beskytter og regulerer enhetene på lavere nivå.
Dette hierarkiet tjener et pedagogisk formål. Det blir lettere å huske enheter og å se sammenhenger med slike inndelinger. Faren er at man gjør dette til noe mer enn et heuristisk verktøy, f.eks. til en empirisk påviste sammenhenger eller postulerer det som en teoretisk og udokumentert lovmessighet. Min hensikt her er å kommentere sammenhengen mellom de ulike samfunnsnivå og periodiseringen av historieskrivningen.
Fra et mikro- til et makroperspektiv
Pressen manifesterer seg som et sosialt fenomen på et stadig høyere samfunnsnivå etter som årene går. For de tidligste tider vil enkeltpersoner være viktige aktører mens aktørene for de senere perioder blir stadig mer komplekse, stadig mer organiserte og øker sin kontroll og innflytelse på et stadig høyere samfunnsnivå. Dette skyldes to ting: Den større kompleksitet i avisenes arbeidsorganisasjon som igjen reflekterer den økende differensiering i arbeidslivet forøvrig og de stadig mer komplekse infrastrukturer i samfunnet, som pressen må forholde seg til journalistisk. Og dernest den profesjonalisering av presseyrket, som jeg antydet ovenfor, som kommer relativt sent i utviklingen.
Dagens presse som en sosial institusjon i bred forstand hviler på et fundament av allment aksepterte verdier (så som ytringsfriheten), på yrkesnormer (Vær-varsom plakaten), ikke minst på oppfatningen av journalisten som formidler, på en kontrollert yrkesatferd (skriveregler, framstillingsmetoder), på et nettverk for hurtig innhenting og bearbeiding av informasjon (redaksjonsprosessen), på sentraliserte og vel organiserte kommunikasjonskanaler (distribusjon, formidlingsteknologi) osv.
Innholdet i disse normative forestillinger om pressens rolle har, i det minste indirekte, en forbindelse med pressens totale markedsforhold, heri innregnet avisenes forhold til andre medier.
Men betingelsene for framveksten av pressen som en sosial institusjon er ikke historisk gitt en gang for alle, og den kom heller ikke til på et bestemt tidspunkt. De mangslungne prosessene som fører fram mot en tilstand vi kan kalle ’den fjerde statsmakt’ vil stadig kunne endre journalistenes rolleoppfatning og medvirkning i den politiske vedtaksprosessen.
Makrofenomen
Pressen er et begrep som realiseres utenfor den enkelte avis, i den offentlige debatt mellom aviser, samt i det foreningsarbeidet som manifesterer seg på et nasjonalt nivå. Forøvrig er ’pressen’ som idé et knippe av verdier og rolleopppfatninger som er allment utbredd blant pressefolk og andre aktører på den offentlige arena.
Hvordan en avis finner sin plattform i politikken kan være en reaksjon på mangler i den offentlige debatt. Dette kan bare delvis forklares som at man inntar en markedsnisje som for tiden er ledig. De politiske eller ideelle motiver dominerer ofte i startfasen, men etterhvert vil debatten mellom avisene og aktørene på den offentlige arena bidra til at redaksjonen føler et behov for å markere sin posisjon i forhold til andre aviser.
Vi får en arbeidsdeling i debatten og ulike strategiske posisjoner i debattuniverset. Den enkelte avis sin atferd må ses som et samspill mellom redaksjonenes standpunkter og den offentlighet de er med å skape. Slik organisert vil den offentlige debatt gjøre det lettere for publikum å se forholdet mellom avisenes utspill, samt å plassere de enkelte aviser og standpunkter mer entydig i forhold til hverandre.
Offentlighet
Mens begreper som ’den fjerde statsmakt’ mest oppfattes som en tilstand, og kanskje en gjenstand, peker begrepet ’offentlighet’ mot den mer dynamiske ’offentlige debatt’. Det er gjennom ulike former for debatt, eller for diskurser, at pressen gir seg til kjenne som ’den fjerde statsmakt’.
Når jeg brukte motetermen ’diskurs’ så hadde jeg en mening med det. Diskurs er et noe videre begrep enn debatt. Mens begrepet ’debatt’ framhever innholdet og argumentene, motsetningene mellom deltakerne etc. så framhever diskursbegrepet formene for argumentasjon, reglene for deltakelse, samt organiseringen av debatten.
En offentlighet refererer til visse konstellasjoner av forestillinger samt til gangbare tolkningsmåter og overleverte erfaringer som deltakerne vet om er utbredt som en felles forståelse til bruk i offentligheten. En forståelse man selv ikke behøver å godta, men som er nødvendig å forholde seg til om man vil henvende seg til andre gjennom offentligheten. Medienes offentlighet legitimerer på denne måten sine deltakere.
Offentligheten er et dynamisk fenomen som får sin form gjennom diskusjonen om hva som kan tilhøre tolkningskulturen og de felles erfaringer. Enigheten om dette etableres, reetableres og forandres stadig vekk.
Pressen er av nødvendighet en meget aktiv skaper av slike offentligheter. Den viktigste form for ’offentlighet’ i pressehistorien er den til en hver tid fastlagte forståelsen av hva pressen kan og ikke kan gjøre. Og disse forestillinger går langt ut over reglene for ytringsfrihet. Gjennom sin forståelse av hva som er ’virkelig’ kan mediene styre meget av de oppfatninger som kan føres til torgs.
Slike tankeganger inviterer på den ene siden forskerne til å ta avistekstene alvorlig og på den annen side ber dem også om å lete etter annet materiale utenom tekstene som kan belyse innholdet i avisene. Alt som er plassert i en avis havner der fordi det som fortelles er interessant for leserne etter en eller annen konvensjon. Eller redaksjonen følger opp en stor nyhet man fortalte om i går, eller en sak som er lansert annet sted. Dette kalles ofte en ’nyhetsknagg’.
Teksten som ledd i en videre diskurs
En sentral tese i Adrian Johns The Nature of the Book er at bare enkelte av de meninger og opplevelser en bok inviterer til ligger gjemt mellom dens permer. Forut for publiseringen og gjennom offentliggjøringen av en bok foregår det alle slags forhandlinger og diskusjoner om tolkningen av dens innhold. Teksten er bare ett ledd i denne formidlingsprosessen.
Den skriftkultur som omgir publisering av trykte bøker finner man ikke ut av ved å studere tekstene isolert, påstår Johns. Innholdet eller meningen er ikke fast fiksert til boken som en fysisk gjenstand. Publiseringen (eller journalistikken) som et eget kulturelt domene avhenger av: “a vast array of representations, practices, and skills, which extended from the printing house, through the bookshop and marketplace, to the coffehouse, study, salon, and home –– and thence back to the printing house again.” (s. 58).
Dersom dette er riktig –– og jeg tror det –– er det meget i pressehistorien som forsvinner for våre øyne dersom vi bare holder oss til innholdet i et hverdagslig nåtidsperspektiv. Avisene må leses med det fellesskap av bruksmuligheter og tolkninger i bakhodet, som eksisterte i den perioden man studerer.
Men jeg er ikke sikker på at vi skal stille teksten så langt i bakgrunnen som Johns tydeligvis mener. Det er nettopp gjennom en nærlesning vi kan si noe mer om henvendelsesmåter og diskurser i journalistikken. Derigjennom får vi også bedre rede på de underliggende regler for hvordan omgivelsene kan gjengis i nyhetene, hva som gjengis og hva som holdes utenfor. Indirekte forteller dette en hel del om hvilken rolle pressen påtar seg overfor det vi foran betegnet som ’offentligheten’.
Den fjerde statsmakt
At pressen er én av fire statsmakter sies å være en ide som er et hundre og femti år gammel. Men om så er tilfelle er idéhistorien en dårlig veiviser til pressehistorien i Norge, så vel som for det øvrige Skandinavia og store deler av de europeiske kontinent. I disse områdene er det i lange perioder mer tale om den annen partimakt enn om en fjerde statsmakt.
’Den fjerde statsmakt’ som begrep har mange fortolkninger. For noen er kjennetegnet at pressen i siste instans kan overbevise velgerne når de treffer sine valg. For andre er det pressen som vert for eller iscenesetter av den offentlig debatt som er det viktigste kjennetegnet på dens makt. Pressen legitimerer gjennom sin medvirkning i den offentlige debatt den demokratiske prosess som ligger bak politiske vedtak.
Jeg foretrekker å se på rollen som den fjerde statsmakt ikke primært som en egenskap ved pressen. Det er enklere å analysere pressens bidrag til en større vedtaksprosess, hvor også andre politiske instanser deltar. Etterhvert som den politiske vedtaksprosessen skifter karakter skifter også pressens rolle i den. Eller pressen skaper oppmerksomhet, bl.a. gjennom undersøkende journalistikk, og påvirker vedtaksprosessen mer aktivt.
Forholdet mellom politikk og presse har også sine økonomiske og teknologiske sider. Medienes politiske økonomi blir i den marxistisk inspirerte medieforskningen ofte brukt noe lettvint som en forklaring på kapitalismens behov for medier som kontrollerer arbeiderklassens kollektive selvbilde og finner sine kontrollmidler i annonseøkonomien som lenker mediene til kapitalens interesser.
Man kan opponere mot denne fraskrivelsen av redaksjonelt ansvar, men det ligger likevel noen sannheter gjemt i slike resonnementer. Et moderne demokrati uten massemedier er utenkelig, og denne enkle realitet krever tilpasninger fra begge sider, fra medier så vel som fra de politiske aktører. Teknologien skaper medier som skaper oppmerksomhet. Mediene skifter karakter, mediesystemet utvides og oppmerksomheten fordeles i nye mønstre. For å beholde kontakten med velgerne lærer de politiske aktører seg å opptre på de ulike arenaer som dermed skapes.
God økonomi er en forutsetning for en stabil presse med kapasitet til å rapportere fra det politiske liv med noen forutsigbarhet. Svikter økonomien kan de politiske partier opptre som utgivere, eller som garantister for et balansert regnskap. Det er klart at vi ikke kan gi en fullgod tolkning av partipressens oppkomst, utbredelse og fall uten å trekke inn økonomien som en del av forklaringen.
Her ser vi store forandringer gjennom vår pressehistorie. Pressen spilte liten rolle som politisk rapportør i 1814. I 1884 var forholdet det omvendte, pressen var til dels politisk mer aktiv enn politikerne. I 1905 var pressen en pådriver mot den massive nasjonale konsensus, bl.a. ved å kople ut den kritiske overvåkingen innad. I 1972 var 90% av avisene, alle de store medregnet, for norsk medlemskap i EF. Her har Den store norske pressehistorien allerede mange bidrag som kan syntetiseres, utfylles og perspektivmessig utvides.
Under en ekskursjon i Aftenposten ble våre studenter fortalt at avpartifiseringen av norsk presse nærmest ble avgjort på et uformelt seminar mellom Akersgata’s redaktører i 1970-80 årene. Slike former for personifisert historie fortegner mer enn de forteller.
At de partipolitiske båndene etter hvert forsvant i norsk presse, var her som i mange andre europeiske land, et resultat både av langsiktige markedsmessige endringer, av endringer i det øvrige mediesystem og av endringer i hvordan de politiske partiene opererer. Konsentrasjonen i avismarkedet, med stadig færre aviseiere stilte avisredaksjonene overfor en lesekrets som i økende grad ikke var enig i hva den hevdet politisk sett på lederplass og ellers.
Partiene var forhindret i å endre situasjonen gjennom egne investeringer. Samtidig ble tv-nyhetene den viktigste nyhetskilden for folk, og der rådde andre rapporteringsrutiner og nyhetskriterier. Partiavisene hadde vanskeligheter med å bli trodd.
Ved å rive seg løs fra partibåndene ble pressen en mer usikker motpart for politikerne. Samtidig som antall mediekanaler økte, sank antall partiorganisasjoner og partimedlemmer. Velgerne ble mer labile enn noen sinne; halvparten skifter parti mellom valgene og en tredjedel bestemmer seg i løpet av den korte valgkampen.
I sum innebærer dette en omfordeling av rollene i de politiske prosesser, som er enestående i et historiske perspektiv. Her åpner det seg en rik jaktmark for den kritiske journalistikken. Det er klart at de politiske aktører har blitt mer avhengig enn før av medienes logikk og av deres regi av politiske motsetninger.
Som vi ser lar denne utviklingen seg ikke fange gjennom enkeltstående sted- eller tidsbestemte begivenheter. Aktørene er ikke bare privatpersoner, men personer som representerer videre interesser. Som vi også ser betegner begreper som ’den fjerde statsmakt’ og ’offentligheten’ samtidig tilstander som synes å være til stede i mange sammenheng til ulike tider.
Pressen og det nasjonale
Avisene kan tillate seg meget i retning av å artikulere standpunkter som det ikke er meget liv laget for. Debatt krever uenighet og stor energi i det å hevde meninger, selv om noen utspill blir døgnfluer på ideenes frie marked. Likevel står meningsmakerne fram den neste dag med nye standpunkter.
Men det er noen oppfatninger avisene aldri kan lufte ustraffet og det er å så tvil om det nasjonale. Patriotisme er en selvsagt overlevelsesregel, enten patriotismen er av lokal eller av nasjonal karakter. Derfor henger pressens historie på flere måter nøye sammen med nasjonens historie. En nasjonal pressehistorie synes derfor like naturlig som det å skrive historien om de øvrige statsmakter.
Men å skrive en nasjonal pressehistorie i fire bind –– eller i elleve som finnene gjorde det –– synes likevel å være en nordisk ide. Det er også en meget utfordrende idé som reiser enkelte av de vanskelige spørsmål jeg allerede har berørt. Man skal behandle som et felles tema hva som i utgangspunktet synes mangslungent, innfløkt og mange ganger motsigelsesfullt. Det er fristende å velge ett overordnet og organiserende perspektiv. Spørsmålet er bare om man med en viss realisme i behold kan bruke ett gjerne metaforisk perspektiv på pressens utvikling gjennom 250 år?
I et historisk perspektiv vil både avisen og pressen endre seg radikalt. Dette er kjernen i enhver pressehistorie. Det nasjonale formatet er vanskelig fordi i perioden fra 1760-årene til våre dager har pressen endret seg radikalt i alle ledd av framstillingen. Til og med papiret er helt annerledes. En avis i våre dager lar seg knapt sammenlikne med Intelligenssedlene.
Nasjonsbygging
Claes-Görand Holmberg skriver i Den svenska pressens historia (bind 1) at dannelsen av Sveriges første avis Ordinari Post Tijdende (i 1645) ikke bare skyldtes opprettelsen av et regelmessig postvesen. Post og avis var begge et ledd i statens bevisste politikk i et nasjonsbyggende prosjekt der man både ønsket å utvide offentligheten utover hoffet, samt å kontrollere den. Med noen modifikasjoner kan slike tanker også brukes på den tidlige norske pressen, som begynte å komme 118 år senere.
Rammefortellingen for Norgeshistorien, slik historikerne skriver den i bindsterke verk, er hvordan vi ble en nasjon. Til denne historien hører ideen om en overindividuell kollektiv erfaring og et fellesskap av overlevert erfaring som danner grunnlaget for en tradisjon som lever videre.
For oss pressehistorikere er det nok å minne om sosialantropologen Benedict Anderson’s ideer om medienes bidrag til framveksten av nasjonale identiteter eller av ’imagined communities’. Eller om Gudmund Hernes’ påstand om at det var NRK og ikke Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Mediene som skaper av nasjonale lojaliteter og regionale tilhørigheter er et viktig tema for en norsk pressehistorie.
Nasjonshistorier
Et fristende alternativt perspektiv til diskusjonen om vekselspillet mellom marked og journalistikk er å la pressen gå inn i fortellingen om Norge, slik som antydet ovenfor. Tema som blir prioritert under denne synsvinkelen er pressens rolle ved viktige nasjonale og politiske begivenheter: 1814, 1884, 1905, 1940-45, 1972, 1994 osv. Her foreligger det allerede en rekke viktige historiske bidrag som vi har sett i fotnote 8.
Felles trekk i presseutviklingen og unike typer av journalistikk
Sannsynligvis er mange trekk i pressens utvikling temmelig like fra land til land i den industrialiserte og demokratiske verden. Og det som særlig er likt — om vi sammenlikner pressen kryssnasjonalt — er de teknologiske og økonomiske sidene ved utviklingen. Det som gjør pressen nasjonalt interessant er hvordan den innpasses i det historisk gitte kulturmønster. I dette møtet oppstår etter hvert en journalistisk tradisjon som er vel verd å analysere.
Og som en av de viktigste rammebetingelser for disse to utviklingslinjer har vi det politiske system som er med på å forme pressestrukturen gjennom sensurbestemmelser, særlig i tidligere tider, og etter hvert også gjennom de politiske partier som de viktigste politiske aktører.
Partiene er ofte utgangspunktet for målgrupper og potensielle publikum for avisene, og like meget et objekt for reportasjer og kommentarer. Disse sider ved pressens historie ligger som lag på lag oppe på hverandre. Teknologien og økonomien i bunnen, journalistikken og politikken ovenpå. Om vi skal bruke en slik lagdelt modell er imidlertid et åpent spørsmål som vi ikke behøver å ta stilling til her.
Kronologi versus tema
Med et slikt bredt anslag om hva avis og presse er reiser det seg straks alvorlige problemer under disponeringen og redigeringen av pressehistorien. Jeg har tidligere påpekt at de ulike utviklingslinjer i teknologi, økonomi og journalistikk har sine egne kronologier som periodevis er uberørt av hverandre.
Om man derimot, som i Den svenska pressens historia, mener at den nasjonale pressen har en felles kronologi og bruker dette som et overordnet redigeringsprinsipp fører det lett til at alt skal forklares samtidig og ingenting forklares i dybden. Ja ennå verre, man utreder ikke de forklaringer man bruker.
Framstillingsmessig dreier disse problemene seg mest om det vi slagordmessig kan kalle konflikten mellom tema og kronologi. Stoler man bare på kronologien uten å ordne stoffet tematisk etter mer generelle ideer kan man få en salig blanding av opplysninger: litt om personer, abonnementspriser, utgivelsestidspunkt, spredning og politisk tendens, som i dette avsnittet som jeg har hentet fra Den svenska pressens historia annet bind side 244:
På konservativa Nya Dagligt Allehanda firade K.A. Lindström 1884 sina 25 år som tidningeutgivare med en stor fest på Grand Hotel. En årspremuneration kostade 20 kronor men man hade ju också sin “lilla” daglige upplaga för 10 kronor. Den hade tidigare bare gått ut till landsorten men gavs från 1875 också ut på morgonen i Stockholm. I juni 1885 avled Lindström och efterträddes av medarbetaren W. A. Bergstrand (1851-1891, signaturen Marcellus), vars välkända och skarpvässade penna ofta riktas mot det oppositionella Norge.
For at leseren skal klare å følge med i dette bukkerittet må det finnes klart artikulerte tema som danner forbindelsen mellom de ulike tidspunkt som kronologisk listes opp. Løsningen på problemet, rent redigeringsmessig, er at hvert tema klargjøres før historien fortelles slik at leseren kan følge utviklingen til et naturlig sluttpunkt, selv om dette sluttpunkt bryter den periodisering for de “nasjonale” fortellingen som redaksjonskomiteen har trukket opp.
Denne redigeringsmåten innbyr til en videre perspektivering av presseutviklingen tema for tema og gjerne også på tvers av tema, der man drøfter paralleller og kryssende utviklingslinjer. Også dette prinsippet ble brukt av noen forfattere til den svenske pressehistorien. Og resultatet ble en tydelig forbedring av lesbarheten.
Om å forklare fortiden
Et nasjonalt verk pålegger redaktørene visse forpliktelser om representativitet. Viktige begivenheter, aviser, foregangsmenn og –kvinner må være med. Men det viktige må også levendegjøres, slik at verket ikke blir en æreslund for de henfarne som vi helst bør minnes. Vektlegger man det nasjonale, framfor det karakteristiske, får vi et annet redigeringsproblem. Skal avisbibliografien gjennomgås fra A til Å så er det vanskelig for leseren å følge med. Avisnavn og utgivelsessteder flimrer forbi uten å sette noe spor i sinnet.
Forfatterene bør spørre hvem fortiden er viktig for, og hvorfor. Vanligvis øker interessen der man kan følge trådende bakover fra dagens situasjon. Redaktørene av den Den svenska pressens historia Karl Erik Gustafsson og Per Rydén ønsker at: “Varje sida ska vitna om att en äldre tid låter sig förstås i tecknet av nuet och att nuet också måste forstås i tecknet av det som varit.” (bind 1, s. 13).
Det er en fin målsetning, bortsett fra at redaktørene føyer til: “Dock avstår vi oftast från att explicit kommentera parallellerna.” Etter å ha lest to bind er inntrykket at slike kommentarer saknes sårt. Redselen for å overskride grenser viser seg også i mangelen på et internasjonalt perspektiv, selv der dette kunne bidra til å framheve det karakteristiske svenske.
Forståelsen og interessen øker betraktelig når man hjelper leseren med å finne trådene mellom fortid og nåtid. Dette krever imidlertid et minimum av påstander om hvordan tingene henger sammen. Kort sagt, det trengs begrunnete tolkninger om man vil unngå en fortelling uten mål, eller en historie der valget av teorier og ledetråder er skjult for leseren.
Fem avistyper
Alternativet til en mekanisk oppregning av inventaret i den norske avisbibliografien, er et engere utvalg av aviser der man går mer i dybden og forklarer. Men et utvalg trenger en begrunnelse som bør hvile på en teori eller på noen allmenne målsetninger med verket. En vanlig framgangsmåte for å skape større oversikt er kategorisering, klassifisering og typologisering. Dette kan f.eks. gjelde typer av arbeidsroller: journalister, redaktører osv. og det kan gjelde typer av aviser. Her skal jeg kort berøre den siste mulighet.
En kjent metode er å beskrive idealtyper av aviser som man kan finne klare eksempler på i pressehistorien. Niels Thomsen har arbeidet med noen slike avistyper. Mest kjent er Jürgen Habermas inndeling i: en enkel nyhetspresse, essaypressen, partipressen og den kommersielle presse. Hos Habermas navngir disse betegnelser også perioder i, og periodene henger sammen i et predestinert utviklingsmønster med forfallsteorien som modell.
Fullt så langt behøver vi ikke å strekke klassifiseringene. Vi kan som en begynnelse betrakte avistypene som et pedagogisk hjelpemiddel, som etter hvert kan utvikles til en mer omfattende systematikk for en faseutvikling i pressen. Det er nok å diskutere avistyper og ulike former for journalistikk og arbeidsroller med den mulighet for øye at det eksisterer mange typer av aviser og journalistikk til samme tid. Og at kjennetegnet for utviklingen kan være øket variasjon i journalistikken, snarere enn det omvendte.
Det er med en rekke slike forbehold i minnet at jeg forsøksvis risser opp fem avistyper som går igjen i ulike perioder. Dette er avistyper som også sier noe om de som startet avisene eller drev dem fram, og antyder samtidig litt om de forutsetninger de ble startet under
Statsavisen (17. og 18. århundre) er blant de første aviser som dukker opp på markedet. Den er oftest privilegert og inneholder mest kunngjøringer, annonser og noen nyheter. (Eks. Intelligentssedlerne (med noen forbehold), Ordinari Post Tijdender, Dansk Statstidende og Collegial-Tidende.)
Meningsavisen eller essayavisen (17. århundre > i Storbritannia, 1850 > i Norge) opptrer gjerne i hovedstaden eller de større byene. Denne type aviser er gjerne startet av en krets med idealister som ønsker å utvide den litterære eller politiske offentlighet. De allierer seg oftest med en boktrykker. (Eks. Den Constitutionelle, det gamle Hiertas Aftonbladet)
Boktrykkeravisen (1763 >). Disse dukker gjerne opp i distriktene og er et resultat av spredningen av trykkpresser, som ofte gir en viss ledig kapasitet. Lokalavisene publiseres mao. med marginalomkostninger i forhold til den øvrige trykkerivirksomhet. Boktrykkeren ansetter en student, en lektor eller andre. akademikere med ledig skrivekapasitet og språkkunnskaper.
Entreprenøravisen (1860 >) oppstår gjerne når aviskonsumet totalt sett er i framgang eller ekspanderer raskt. Ny teknologi og bedre distribusjonsmuligheter kan gi store profittmuligheter om man finner fram til en journalistikk som appellerer til mange. De store avislorder, pressebaroner som dukker opp i denne perioden er gjerne en blanding av utgivere og redaktører. De er aktive både på eiersiden og i redaksjonen. Formålet med virksomheten er å utvikle en profitabel forretning, ikke å spre en bestemt ideologi. (Eks. Aftenposten, Dagens Nyheter, Berlingske Tidende) I forlengelsen av entreprenøravisene finner vi gjerne de store avishus, med flere utgivelser etc. Man opererer på morgen- ettermiddags- og kveldsmarkedet (eks. Berlingske hus)
Partiavisen (1870 – 1980)oppstår i forlengelsen avmeningsavisene og andre aviser som er grunnlagt som talerør for bestemte folkebevegelser: frireligiøse, avholdsbevegelsen, språkbevegelse osv. Partiavisene kommer kronologisk sett senere enn meningsavisene og avisene som er talerør for folkebevegelser. Partiavisene dekker et helt spekter av tilknytningsformer til partiene. Fra de partieide til de privateide partiaviser.
Multimediebedriftene (1980 >). Utvikles for å bedre kontrollere annonsemarkedet. Mediebedriftene tilhører egentlig ikke en avisklassifisering, men tas med her siden mediebedriftene også eier aviser. Dette innebærer også at eiersidens kontroll med redaksjonen får en annen karakter, bl.a. gjennom en strengere budsjettering og det faktum at overskuddet fra avisdriften føres ut av avisen og over til annen medievirksomhet.
Denne typen av klassefiseringer er idealtypiske i den forstand at den ikke plasserer avisene i pressehistorien entydig innenfor en periode. Utgangspunktet for klassifiseringen er delvis forholdet til lesermarkedet, delvis også framtredende trekk ved avisenes journalistikk. Siden markedet endrer karakter vil aviser som lever lenge kunnet vandre mellom kategoriene i den ovenstående klassifikasjon, slik som f.eks. Aftenposten Dagsavisen og Dagbladet har gjort det.
Sluttord
For meg er mediehistorien først og fremst en måte å forstå medienes rolle i samfunnet på. Til det trenges et historisk perspektiv. Samtiden avgir riktignok et bredt register av nøyaktige data om endringer i mediene på kort sikt. Men for å forstå de institusjonelle arrangementer, regler og ideologier som mediene operer innenfor, og som har en lav endringstakt, trengs det et større historisk sveip. Vi må helst nøste opp utviklingen fra dens begynnelse.
Få personer innen de store organisasjonene kan artikulere de regler man opererer etter. Selv har jeg arbeidet i snart førti år på universitetet uten å kjenne dets regelverk i detalj. Det har ikke plaget verken meg eller universitetet.
Slik er det også i pressen. Spør man som forsker hvorfor journalistene eller redaktørene gjør som de gjør, får man ofte til svar at slik har man “alltid” gjort her i huset. Stort punktum. Vi kan ikke skrive en pressehistorie uten å dele den innsikt yrkesutøverne har, men det er dumt bare å bruke dem som kilde til historisk visdom.
I dette foredraget har jeg trukket opp en strategi for å arbeide fram noen historiske sveip som kan utdype vår forståelse av samtiden. Strategien er å studere avisene over tid innenfor ulike rammer: som bedrift, som institusjon og diskurs, og i forhold til storsamfunnet og nasjonen. Kommer man så langt i Den norske pressens historie har man gjennomført en forskningsbragd.
Teknologien og økonomien har underordnete roller i den institusjonelle utvikling, men det har også politikken og profesjonen. Poenget er at i forhold til pressen som helhet er alle de nevnte momentene underordnet, og samtidig uunnværlig til enhver tid. Fjerner man noen av dem fjerner man også visse deler av pressen som institusjon. De økonomiske og politiske nødvendigheter harmonerer f.eks. ikke til enhver tid. Det er gjennom å analysere slike dilemma at man bedre kan forstå de konkrete disposisjoner og hendelser i pressehistorien.
Betingelsene for å gjøre mer enn å registrere eller beskrive endringer i norsk presse er imidlertid at man opererer med begreper, klassifikasjoner og idealtypiske forestillinger. Jeg har argumentert for at man gjør disse begrepene og forestillingene eksplisitte og drøfter dem systematisk. Det er også en pedagogisk nødvendighet i forhold til leserne, hevder jeg.
