Av Thore Roksvold, publisert ved NPF-seminar 10. april 2000. Thore Roksvold er førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus. Eksemplene det vises til er av tekniske grunner ikke med her, men finnes i den trykte rapporten.
Benevnelsen “den omvendte pyramiden” (“inverted pyramid” i engelskspråklig faglitteratur) er en metafor for tekststrukturen i nyhetsartikkelen i moderne journalistikk. Det er en dårlig metafor, synes jeg. En pyramide står best når den står rettvendt. Det poenget nevner også Melvin Mencher: “An inverted pyramid is an unbalanced monolith, a huge top teetering on a pinpoint base” (Mencher:124).
Dessuten er den rettvendte pyramiden brukt som metafor for sosial lagdeling i det førindustrielle samfunnet, med Gud på toppen – deretter kongen, som har fått sin myndighet av Guds nåde. Under kongen følger i tur og orden adel, embetsstand, borgere og allmue (Roksvold 1982:149).
Nyhetsartikkelen har det viktigste på toppen, og den er strukturert etter prinsippet om fallende viktighet. Det hadde derfor vært greiere å bruke bare “pyramiden” som metafor også her. I nyhetsartikkelen har tittelen færrest ord. Litt flere brukes på ingressen, og flest brukes på brødteksten. Pyramiden har også minst omkrets øverst og størst nederst. Vi kan også si det er der detaljene befinner seg.
Men en pyramide skjuler hemmelighetene sine. En omvendt pyramide derimot viser hemmelighetene sine med en gang. Kanskje en slik tanke ligger til grunn for metaforen “den omvendte pyramide”.
Thorbjørn Wale bruker “trakt” som metafor for nyhetsartikkelens struktur, og forklarer den slik:
En god nyhetsartikkel skal være formet etter traktprinsippet; bredest i interesse øverst, smalest nederst. Det vil si at man skal velge til innledning de momenter i stoffet man tror vil interesserer flest mulig lesere mest mulig – og så skal momentene komme i velordnet rekkefølge, med det minst interessante til slutt. (…) Traktprinsippet er også kalt “den omvendte pyramides prinsipp”. (Wale:32f)
Tekstbinding
Nyhetsartikkelen skal altså som en sørvis til leseren ha det mest interessante først. Det er også en fordel for den som skal redigere stoffet, at for lange artikler uten videre kan kappes bakfra. Den elegante avslutningen fins følgelig ikke i nyhetsartikkelens struktur: “En nyhetsartikel avslutas inte, den stoppar” (Lindstedt 1998:101).
Bell framholder at “the ideal news story is one which could be cut to end at any paragraph”, og legger til at kohesjonen mellom avsnittene følgelig er uklar eller mangler:
Probably the most striking characteristics of news discourse come from the non-chronogical order of its elements: the nature of the lead, time structure, and what van Dijk (1988a, TR komm.) has called the instalment method by which an event is introduced then returned to in more detail two or more times. (Bell:172)
Prinsippet om fallende viktighet innebærer at kronologien i historien brytes: “In news, order is everything, but chronology is nothing” (ibid.).
Den ulempen må en prøve å motvirke ved å føre sammen elementer som hører sammen – gjøre ferdig ett moment om gangen:
“Put related material together.
In organizing their stories, news writers move from one theme to another in the order of importance of the subjects or themes. The lead is elaborated first, and then the next-most-important theme is stated and then elaborated and explained. The rule of thumb is this: Put everything about the same subject in the same place.” (Mencher:123f)
Opprinnelse
Nyhetsstrukturen er trulig gammel. Løperen fra Marathon kjente heldigvis til den da han rapporterte om athenernes seier. Også ellers er det vanlig i samtaler å avsløre sensasjonen med det samme etter innledningen “Har du hørt at …”.
Men nyhetsstrukturen i journalistiske tekster er det også rimelig å forklare ut ifra samtidig kontekst.
John Nonseid referer ei historisk forklaring fra Daniel J. Czitrom om at journalister som brukte telegrafsambandet til å rapportere for Associated Press fra den amerikanske borgerkrigen, var pålagt å sende det viktigste først, fordi den store pågangen resulterte
“i kødannelser og teknologiske forstyrrelser som igjen avkortet eller brøt sendingene. (…) Slik sikret man i det minste at de viktigste delene av meldingene kom frem til avisene. Denne formen skulle vise seg å være svært praktisk også for redaktørene. Uansett om telegrammene nær sagt kom i tide eller utide, var det en enkel og lite tidkrevende oppgave for redaktørene å passe inn nyhetene i avisen ettersom det var mulig å klippe artiklene bakfra.” (Nonseid:5f; Czitron:29f)
Michael Schudson (1978:22) mener den moderne nyhetsjournalistikken oppsto i de amerikanske penny papers i 1830-åra. De begynte regelmessig å publisere politiske nyheter – ikke bare utenlandske, men også innenlandske, ikke bare nasjonale, men også lokale, ikke bare om eliten, men også om vanlige folk og ikke bare om det som foregikk i offentlige institusjoner, men også om hendelser i private sammenhenger. Endelig var penny-pressa ikke bare passivt registrerende, men også aktivt oppsøkende. Dermed er intervjuet mulig som sjanger. James Gordon Bennett var nyskapende da han i 1836 for New York Herald Tribune intervjua ei horemamma som hadde vært vitne til et drap (Nilsson). Nytt i penny-pressa var også at reporterne ble honorert.
Schudson forklarer utviklinga av ingressen med at “the walking city of 1850 had become a riding city by 1900” (Schudson 1978:103). Med det mener han at med bedra kommunikasjoner i byene kunne de bedre bemidla flytte ut fra bykjernen, og bruke kollektive transportmidler til og fra arbeid. Da kunne de bruke tida til å lese aviser – og i løpet av reisen bli informert om det avisene formidla. For å tilpasse produktet til denne måten å konsumere det på reduserte avisa World sideformatet, økte tittelstørrelsen og bruken av bilder, og utvikla “the ‘lead’ paragraph”, ingressen, “in which all of the most vital information of a story would be consentrated” (ibid.). Først tittelen og så ingressen samler hovedmomentene i saka, og presenterer dem i konsentrert form. Strukturen er tilpassa det moderne bymenneskets behov for effektivt å bli informert.
Schudson analyserte over tid pressedekningen av presidentens tale til Kongressen om rikets tilstand, og fant at i 1880-åra ble ikke hovedpoengene i talen omtalt først i artiklene. Ingress med talens hovedpoeng var derimot standard rundt 1910. Schudson tidfester skiftet til rundt 1900 slik:
“By 1900 the news story had been partially transformed, as the strictly cronological account of the reopening of congressional proceedings gave way to a descriptive account of the reopening of Congress, with a summary lead focusing on the spectacle of Congress, and some affectionate, jocular remarks about the reassembly of the group. The President’s message remained buried within the story on Congress, though always printed in full on another page. The account, beyond the descriptive overview in the lead, tended to be cronological, but it was not as dry and formal as it had been in the early part of the century.
It is clear that with the establishment of the summary lead as newspaper convention, journalists began from being stenographers, or recorders, to interpreters. Still, in 1900 there was no mention of the content of the President’s message in the news story, nor was the President mentioned by name, but referred to simply as ‘the President’.” (Schudson 1995:59)
Et tilfeldig norsk eksempel på skille mellom møtereferat og talegjengivelse har vi i Aftenposten fra 13. oktober 1919. Her er møtet riktig nok en festbankett. Festen blir kronologisk referert på side to. På side en finner vi hovedpersonens tale.
Amerikanske handbøker om journalistikk presenterer den omvendte pyramiden allerede før 1900-tallet, men i engelske, tyske, danske og svenske lærebøker blir den lite omtalt før etter andre verdenskrig (Lindstedt 1998:101-108). Nyhetsartiklene overtok heller ikke strukturen umiddelbart da den var kjent. I mellomkrigstida kunne nyhetsartiklene ha ingress, mens det van Dijk kaller “story”, brødteksten, fulgte den tradisjonelle kronologien. Lindstedt refererer at Anton Karlgren i si bok “Journalistikk i Dagens Nyheter” fra 1923 forklarte nyhetsartikkelens struktur med at journalisten først i en ingress presenterer artikkelens innhold i konsentrert form, og deretter går over til kronologisk framstilling (op.cit.:110). En tilsvarende beskrivelse gir Set Poppius i si lærebok “Journalisten” fra 1947 (op.cit.:114), og Lindstedt oppsummerer at i svenske lærebøker i journalistikk ble tekststrukturen der også brødteksten er skrevet etter prinsippet om fallende viktighet, oppfatta som fremmed til langt inn på 1950-tallet (op.cit.:122).
Jan Ekecrantz og Tom Olsson skriver at i “1935 förekom enstaka redaktionella ingresser. 1960 har nästan alla artiklar en ingress” (Ekecrantz og Olsson:201).
I norske aviser ble prinsippet om fallende viktighet først innført i telegramstoffet: “Vi kan anta at den omvendte pyramide ble den dominerende formen i telegramstoff et eller annet sted mellom 1920 og 1930, kanskje før” (Nonseid:77). En grunn kan være at mye av telegramstoffet var oversatt, og at f.eks. den amerikanske originalen var bygd opp etter dette mønsteret (op.cit.:76).
Skjema
Nonseid bruker metaforen “kvadratet” (Nonseid:48ff) til å betegne overgangsformene mellom den gamle kronologiske strukturen og pyramidestrukturen. Kvadratene har omfattende og nyhetsvinkla titler, som også pyramidestrukturen har. Dette systemet av undertitler minner om ingress, og kan kanskje sies å være forformer for ingressen. I kvadratene er imidlertid ikke brødteksten ordna etter prinsippet om fallende viktighet. Den er tvert om skrevet etter det gamle kronologiske mønsteret. Eller innholdsmomentene kan sies å ha likt vekt.
van Dijk tegner et skjema for avisnyheten, der han først skiller mellom “summary” og “story”. “Summary” består av tittel og ingress (“en i halvfet stil satt inledning på artikeln” [Ekecrantz og Olsson:201]), mens historien på neste nivå består av situasjonsbeskrivelse og kommentarer. Situasjonsbeskrivelsen kan videre romme beskrivelse av episode og presentasjon av bakgrunnsopplysninger osv. (van Dijk 1988a:55; Bell:171; Frandsen 1993:66). Skjemaet er ifølge van Dijk i dag utbredt i nyhetsjournalistikk verden over (van Dijk 1988b).
Bell har videreført van Dijks skjema ved å la “story”-en bestå av flere episoder og de ulike episodene av flere “events” (Bell:166f,171). Hos Richard Keeble er den såkalte omvendte pyramiden tegna som en avlang trekant med spissen ned. Tilsvarende småtrekanter er tegna inne i den store:
News stories are usually made up from a mix of quotes (in direct and indirect speech), factual details, background information and occasionally brief analysis, comment, description. Each of these elements usually comprises separate thematic sections. Within each section news values apply: the most important comes first, the least important last. (Keeble:130)
En kan også tenke seg at en stor historie fortalt etter prinsippet om fallende viktighet består av flere småhistorier som hver følger det samme prinsippet. Rekkefølgen mellom småhistoriene er så bestemt av hvor viktige de anses å være. Er de like viktige, må hver av dem presenteres i ingressen. Mencher skriver:
Multiple-element stories can be edited similarly because we write them the same way as the single-element story. The difference is that we put more than one basic element high up in the story. (Mencher:122)
Jeg mener slike “multiple-element”-historier med flere vinklingspoeng i ingressen ofte er kompliserte og dermed uklare.
Eksempler
La oss gjennomgå utviklinga av prinsippet om fallende viktighet i norske aviser knytta til noen eksempler. Først tre eksempler som har jernbaneulykke som tema. Vi starter i 1899, med artikkelen “Overkjørt af Toget”.
Hendelsen framgår av tittelen, men ikke hvem hendelsen har ramma. Det sier seg kanskje sjøl at den som blir “overkjørt” av et tog, dør, men at baneformannen er død, nevnes ikke eksplisitt før i siste halvdel av artikkelen. Først presenteres hendelsesforløpet kronologisk. Undertittelen angir tidspunktet. Skildringene er detaljerte.
Vi tenker ikke umiddelbart over det, men opplysningene om etterlattes kone og barn var svært relevante i samtida: Kona kunne ikke regne med enkepensjon, men flere av barna var i stand til å bringe inntekter til hjemmet.
Artikkelen “Jernbanearbeider drept i ulykke ved Barkald” er en moderne parallell til “Overkjørt af Toget” i 1899. Artikkelen sto i Hamar Arbeiderblad 24.2.1983.
I dette eksempelet ser vi at svar på spørsmåla hvem, hva og hvor framgår av tittelen.
Artikkelen har en elleve linjers ingress over to spalter. Vi får først vite hva som trulig er årsak til ulykken – hvorfor. Så blir stedet og ulykkesofferet nærmere presisert, før omstendigheten rundt ulykken – hvordan – blir beskrevet. Endelig får vi vite tidspunktet helt nøyaktig.
Hvert av momentene blir så utdjupa og knytta til kilder for opplysningene. Først får vi vite mer om hvordan ulykken skjedde, deretter hvorfor. Opplysninger om etterlatte og om granskingsarbeidet avslutter teksten. Artikkelen har en klar pyramidestruktur.
Denne artikkelen har en klassisk nyhetsingress, som besvarer de retoriske grunnspørsmåla (Øijer:104; Bell:169f; Mencher:120), som i hexameterrytme lyder: “quis?”, “quid?”, “ubi?”, “quibus auxiliis?”, “cur?”, “quomodo?”, “quando?” – hvem, hva, hvor, med hvilke hjelpemidler, hvorfor, hvordan og når – hv-spørsmål på norsk, wh-spørsmål på engelsk og q-er på latin. En trur gjerne at ingresspørsmåla stammer fra engelskspråklig journalistikklitteratur, men de er overtatt fra klassisk retorikk.
Wale skiller mellom ingress og innledning. Riktignok betyr orda det samme, men de kan godt ha ulik referanse. Wale reserverer betegnelsen “ingress” for “innledninger som er mer et konsentrat av meldinger – laget slik at den kunne stå alene som en selvstendig kortversjon av hendelsen” (Wale:31). Uten brødtekst er altså ingressen en notis. Innledninger kan ifølge Wale være direkte og indirekte sitater, kildehenvisninger, spørsmål og saksbeskrivelser (op.cit.:29f).
Nyhetsstrukturen har altså utvikla seg i perioden mellom de to artiklene jeg foreløpig har eksemplifisert. Før jeg innkretser den prosessen nærmere, viser jeg det tredje eksempelet, henta fra Dagbladet 6.4.00. Det eksempelet får kanskje fram at prosessen har utvikla seg videre. De klassiske ingresspørsmåla fanger ikke oppmerksomheten godt nok i dag. Andre virkemidler supplerer.
Forsidehenvisningen går videre enn den tradisjonelle nyheten. Nyheten er ikke at det har vært en togkollisjon i Lillestrøm. Den opplysningen forutsettes å være kjent. I stedet vekkes leserens interesse av at en fare truer. Blikket er altså retta framover. Dessuten fokuseres lokføreren, som dramatisk henvender seg direkte til leserne, og inviterer oss til å få hans versjon av hendelsesforløpet. De ladde orda “gassbombe”, “truer”, “løp for livet” og “dramatiske” pirrer.
Inne i avisa er historien fordelt på flere mindre historier som til sammen fyller seks sider.
Den første historien kan vekke lesernes frykt: Folk i Lillestrøm har vært ei hel natt i livsfare, uten at de har visst om det. Det er tilfeldig at det skjedde i Lillestrøm, og det er tilfeldig at folk i Lillestrøm stadig lever. En annen gang kan du sjøl komme i en tilsvarende farlig situasjon, og da er det ikke sikkert du overlever.
Foran tittelen står en innledning som fokuserer en detalj: en fløyte som ulte. Den neste perioden kontrasterer denne ved tid (hele “sju timer seinere”) og omfang (“3000 mennesker” og “90 tonns gassbombe”). I kontrasten ligger gjemt en kritikk for sendrektighet.
Den egentlige ingressen gjentar og utdjuper det samme poenget.
Først i brødteksten får vi vite hva den farlige situasjonen skyldtes, og hva som hadde skjedd.
Bruk av kontraster og ladde ord – derunder forsterkende adjektiver – skal fange lesernes interesse.
Forsterkninger preger også den neste artikkelen i reportasjen. At lokføreren “gjorde alt som sto i hans makt for å stoppe toget”, framgår av både tittel og ingress. Vi får vite at han “kastet seg inn i maskinrommet” og etterpå “løp for livet”. I jeg-fortelling fra lokføreren følger så hendelsesforløpet etter kollisjonen dramatisk skildra. Vi får så vite at lokføreren er uskadd, før journalisten i autoral stil forteller hva lokføreren gjorde før sammenstøtet.
Forsterkninger inviterer leseren også til den tredje artikkelen, med metaforene “flukt” og “tikkende bombe”. Det var heller ikke bare “dramatikk”, men “full dramatikk”.
Personvinkling, opplevelse og følelsespirring ser ut til å være tilskuddselementer til ingressen i nyere tid.
Så kan vi gå tilbake i tid igjen, og vise utviklinga mellom de to første togulykkeartiklene.
Nyhetsreferatet i partiavisa på begynnelsen av 1900-tallet var kronologisk bygd opp, og det var ikke nøytralt – som i artikkelen “Fra Maalselven” i Nordlys 1903.
I Tidens Tegns referat fra cupfinalen i fotball i 1910 framgår det rett nok av undertittelen hvem som vant, men det første avsnittet i teksten fokuserer publikum, det andre rommer cupfinalehistorie. Så referes kampen kronologisk. Sluttresultatet finner vi i den siste fjerdedelen av artikkelen, som avsluttes med omtale av banketten.
I 1914 omtaler Ugens Nyt et drap og sjølmord i Vang i Valdres. Titlene er omfattende, beskrivende og dramatiserende, og gir sentral informasjon. Hvor belyses i det første avsnittet i artikkelen, hvem og hva blir vi orientert om i det andre avsnittet. Deretter blir først forhistorien og så hendelsesforløpet skildra kronologisk.
Drapssaken “Sprit, skinnsyke, mord” i Dagbladet 28. oktober 1929 følger en annen struktur enn drapssaken fra Valdres, og bruker andre virkemidler.
Hendelsens hvorfor, hva og hvor framgår av de fire titlene. Hvem framgår av bildene og det første avsnittet i teksten. Det første avsnittet opplyser også om hvordan, som imidlertid utdjupes i det andre avsnittet. De følgende avsnitta virker klart prioritert etter fallende viktighet. Bakgrunnen til de to impliserte finner vi først i det sjette avsnittet. I avsnitt ni introduserer journalisten seg sjøl, og formidler i resten av artikkelen sine observasjoner, og refererer fra samtaler med naboer. Journalisten er på stedet, og skildrer både subjektivt og karakteriserende.
Artikkelen om “Isaksen-saken” på side to i den samme avisa viser et omfattende titteloppsett som vitner om nyhetsvinkling, men artikkelen er kronologisk refererende.
Vi er altså i 1929 tydelig i ei brytningstid. Nonseid mener som nevnt at prinsippet om fallende viktighet ble vanlig i telegramstoffet mellom 1920 og 1930 – kanskje før (Nonseid:77). Jeg vil tru at prinsippet om fallende viktighet tidligere ble vanlig i telegramstoffet enn i avisenes egen referatjournalistikk.
I 1933 finner vi f.eks. i Sunnhordland en artikkel om ei ulykke i Tysvær med to omkomne. I hovedtittelen kalles det bare “Eit uhyggjeleg hende”, men i det vi kan kalle undertittel eller ingress, får leseren vite hva som har skjedd. Etter undertittelen er teksten stramt kronologisk. Artikkelen er også omstendelig, med mange detaljer.
Opplysningen om at de “krampetrekningane ein hadde sett i Erik, stillna av etter kvart, og lækjaren kunde verre konstantera, at ogso han var død” ville vi av etiske hensyn overfor de pårørende neppe ha formidla i dag.
De mange og lange titler finner vi også i avisene etter andre verdenskrig, som i Verdens Gang fra 1949. I artikkelen om “Penger til forskning …” finner vi ingressopplysningene i hovedtittel og undertittel, mens det som typografisk er markert som ingress, er en presentasjon av foredragsholderen med bakgrunnsopplysninger.
Et annet eksempel på ei blandingsform finner vi “Stor brudulje om Oslo Fiskehall”. Tittel og undertittel angir hovedpoengene i saka, bortsett fra at det ikke er umiddelbart hva “nekter å følge spillets regler” innebærer. Etter undertittelen følger hele førti linjer som typografisk er markert som ingress, men som ikke klargjør konkret hvordan “fiskeforsyningsproblemet i Oslo” skyldes Fiskehallen, og hvilke mangler den hevdes å ha.
Ekecrantz og Olsson fant som nevnt at ingresser forekom sporadisk i 1935, men var regelen i nyhetsartikler i 1960 (Ekecrantz og Olsson:201). Ingressen er altså blitt norm i svensk nyhetsjournalistikk i perioden 1935-1960. Vi finner altså også i Verdens Gangs egenproduserte stoff fra 1949 en litt uavklart praksis. Kanskje er utviklinga parallell i Norge og Sverige?
Liknende eksempler på omfattende titler kombinert med lange, upoengterte ingresser finner vi også f.eks. i Adresseavisen fra 23. april 1963 – i artiklene “Krise i norsk musikkliv …”, “Bromlager på Nyhavna …” og “Sivilforsvaret luller …”.
I skolebarnintervjuet på side tre framgår bakgrunnen for intervjuet i en ingress, mens resten av artikkelen er et kronologisk intervju.
Artikkelen “Sivil luftfart …” i Bergens Tidende 19.3.1968 har en ingress som godt kunne ha stått alene som notis. Den tilfredsstiller altså Wales definisjon.
I “Pistolmannen skjøt vilt på Vaterland” kunne ikke ingressen ha vært brukt som notis, men den opplyser fyldig om hva og hvordan. Hvem blir vi presentert for i neste avsnitt, der også hvorfor nok blir besvart. Artikkelen er bygd opp etter prinsippet om fallende viktighet.
Oppsummering
Pyramidestrukturen så altså ut til å være kjent i amerikansk nyhetsjournalistikk rundt år 1900. 25 år senere var den vanlig i telegramstoffet i norske aviser. Norske avisers egenproduserte nyhetsartikler hadde i mellomkrigstida hovedtittel og gjerne flere undertitler med funksjon som kunne minne om ingressens, mens brødteksten gjerne hadde en kronologisk struktur. Rett etter andre verdenskrig hadde nyhetsartiklene ingress i tillegg til undertitler, men poengteringa var ikke alltid skarp. Den tendensen kan spores til ut på 1960-tallet, da prinsippet om fallende viktighet ser ut til å være norm. I de siste tiåra av 1900-tallet ser vi at personifisering og ladd språkbruk i ingressene aktiviserer nyhetskriteriene identifikasjon og sensasjon.
Artikler som har ingress, og følger prinsippet om fallende viktighet, har større truverdighet enn artikler som er bygd opp kronologisk (Høyer 1997:9). Det kan likevel hende pyramidestrukturen med svar på spørsmåla hvem?, hva?, hvor?, når?, hvordan? og hvorfor? i ingressen kan virker vel nøktern og traust på opplevelsessøkende lesere i vår tid. I så fall kan vi vente oss en tilpassing av også denne artikkelstrukturen til de behova vår tids lesere har. Pregjournalistikkens dramaturgiske kurve(r) vinner innpass i nyhetsreportasjen, og vil sikkert kunne brukes også i mer refererende nyhetsjournalistikk og i telegramstoff. Deskens behov for automatisk å kunne kappe artikler bakfra hindrer ikke ei slik utvikling, fordi datateknologien gjør det enkelt å fjerne tekst hvor som helst i artikkelen. En fordel med å bryte prinsippet om fallende viktighet er at nyhetsartiklene igjen kan få ei bedre tekstbinding. Artikler som følger nyhetsstrukturen, blir lett episodiske, og mangler referanser til hva som har hendt før, og til årsak og følge.
Svennik Høyer har framholdt at artikler med fallende viktighet har den ulempen at de straks bringer konklusjonen, og dermed ødelegger spenningen i teksten. Studier i kognitiv psykologi viser også at “chronologically told stories are better understood and remembered compared to ‘summary-lead stories'” (Høyer 1997:9).
Referanser:
Bell, Allan:
The Language of News Media. Language in society 16, Blackwell, Oxford & Cambridge 1991
Czitrom, Daniel J.:
Media and the american mind. North Carolina press, Washington 1982
Dijk, Teun van:
News as discourse. New Jersey, USA 1988a
Dijk, Teun van:
News analysis. New Jersey, USA 1988b
Frandsen, Finn:
“Tekstuelle strukturer i nyhedsdiskursen”, papir til den 11. nordiske konferansen for massekommunikasjonsforskning, Trondheim, 1993
Høyer, Svennik:
Why Study Journalistic Genres. Manuskript, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 1997
Keeble, Richard:
The newspapers handbook. Routledge, London 1994
Lindstedt, Inger:
Till de unga, till dem som ämna bliva tidningsmän. Dr.avh., Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs universitet, 1998
Mencher, Melvin:
News Reporting and Writing. Seventh Edition, Brown & Benchmark, 1997
Nilsson, Nils Gunnar:
Æra och lof vare interviewandet. Lund 1975
Nonseid, John:
Telegrammer og nyhetsstil. En undersøkelse av gjennombruddet for nyhetsjournalistikken i Norge. Fire osloavisers utvikling fra 1908-1930. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 1997
Nonseid, John og Svennik Høyer:
“Diffusion in the News Paradigm”, papir til IOAMCR-konferanse (International Association for Mass Communication Research), Glasgow 1998
Roksvold, Thore:
“Pragmatisk analyse av avistekster”, i Jarle Rønhovd (red.): Tekst og kommunikasjon, Tapir, Trondheim 1982
Schudson, Michael:
Discovering the News. Basic books, Inc., Publishers. New York 1978
Schudson, Michael:
The Power of News. Harvard University Press Cambridge/London 1995
Wale, Thorbjørn:
Innføring i journalistikk. Institutt for journalistikk, Fredrikstad, revidert utgave 1996
Øijer, Bjørn:
Så snickrar du en tidningsartikel. Liber, Stockholm, 2. oppl. 1984
