Kjønnsperspektiv på pressehistorien

«Har de ikke journalister i Aftenbladet lenger når de sender et kvinnfolk?» Denne replikken ble en kvinnelig journalist møtt med da hun skulle lage en reportasje fra en industribedrift i en tid da de fleste journalister var menn.
Hovedfokus i Pressehistoriske skrifter skal denne gangen være et kjønnsperspektiv på norsk presses historie. Den 1. november 2006 arrangerte prosjektet Norsk presses historie 1763–2010 og Norsk pressehistorisk forening i
fellesskap seminaret «Opp fra fotnotene» – om kjønn og medier i historisk perspektiv. Tittelen var med tillatelse fra Else-Beth Roalsø lånt fra hennes prosjekt som heter «Opp fra fotnotene» – om kvinnelige journalister i norske kystaviser 1920–1970. Roalsøs bidrag kan leses i denne utgaven av skriftet, sammen med de øvrige bidragene. Guri Hjeltnes vurderer hvordan kjønnsperspektivet er blitt behandlet i pressehistorien. Rune Ottosen gir et historisk tilbakeblikk på pionerene, og Elisabeth Eide skriver om kvinnebildet i norsk dagspresse. Sigrun Slapgard og Elisabeth Sandberg Solheim gi et glimt inn i to kvinnelige utenrikspionerers karriere, mens Arnhild Skre undersøker hvilke forestillinger om kjønn som uttrykkes på lederplass i flere valgkamper. I en annen artikkel viser Skre hvordan journalistkvinner er omtalt i litteraturen. Herborg Handagards novelle «Mellom barken og veden» handler om arbeidssituasjonen til en mor og yrkesaktiv pressekvinne i perioden rett etter andre verdenskrig. Arbeidsvilkår var også viktig for den såkalte Engebret-bevegelsen på 1970- og 80-tallet, som Maria Utheim gir oss et innblikk i. Journalisten Hans Lauritz Hanssen (1922–1976) er viet oppmerksomheten i Presseprofilen, skrevet av Rolf Werenskjold. Hanssen arbeidet som utenriksmedarbeider og kommentator i Morgenposten fra 1945 til 1957. Senere arbeidet han som utenriksmedarbeider i Aftenposten i en årrekke, blant annet som utenrikskorrespondent i Washington.