Niels Chr. Geelmuyden har utgitt i bokform 27 tidligere publiserte intervjuer han har hatt med redaktører og mediefolk mellom 1990 og 2014. Her mye å trekke på smilebåndet av, mange pussige ordspill, mange velformulerte iakttakelser, og et utall av åpenbare provokasjoner, skriver Ivar Andenæs som anmelder boken her. Anmeldelsen er publisert 9. desember 2014.
Vi møter en intervjuer som synes godt forberedt, og som på sitt beste får objektene til å avsløre sider av seg selv som de selv kanskje er mindre interessert i å eksponere.
Enkelte av intervjuene – det slo meg særlig under lesningen av portrettet av Alf R. Jacobsen – er overdrysset med referanser til begivenheter og personer som skapte stor ståhei den gang intervjuene ble skrevet, men som i dag er glemt. Når både Alf R. Jacobsen og Einar Hanseid blir konfrontert med – og delvis tilstår – å ha tatt livet av Jan P. Syse, vil dette for mange av dagens lesere framstå som noe besynderlig, ettersom Syse vitterlig levde i flere år etter at disse intervjuene ble gjennomført.
Geelmyuden har tidligere utgitt flere portrettsamlinger. Personlig liker jeg best de samlingene som består av et bredt spekter av mennesketyper, både i bakgrunn, yrke og livsanskuelse. Når alle de intervjuede, som her, er pressefolk, eller har en eller annen tilknytning til pressen, løper forfatteren faren for at det kan bli noe monotont og repeterende over samlingen. Her står de fram, en etter en, 23 menn og fire kvinner, og redegjør, mimrer, beklager seg over sedenes forfall: Det finnes ingen journalister som vil noe lenger, hvor blir det av de brennende hjerter? Kringkastingssjefen snakker om å få fram motstemmene, det er det bare mediene som kan.
I sitt forord minner forfatteren om at journalistikkens fremste oppgave skulle være å vokte befolkningen mot urett og overgrep fra makthavernes side. Hvis redaktører og journalister blir en del av elitenes runddans, utgjør det et svik overfor publikum og samfunnsoppdraget, prediker forfatteren. Man fristes til å si: Quod erat demonstrandum. De fleste av intervjuobjektene må sies å tilhøre samme hovedstrøm. De høyrøstede motstemmene er det vanskelig å få øye på. Her er ingen Arne Jørgensen, ingen Anders Lange, ingen Hroar Hansen eller Arne Tumyr, ja, ikke en gang en Finn Jarle Sæle, som kunne skapt litt dissonans inn i dette nokså konsensuspregede cocktailselskap. Endog Sigurd Allern, Bjørgulv Braanen og Thomas Seltzer framstår som forholdsvis pyntelige og veltilpassede.
Jovisst forekommer det kritiske kommentarer om journalister. Per Edgar Kokkvold mener journalister kryper sånn for makten at de helst burde skaffe seg knebeskyttere, et poeng som forfatteren for sikkerhets skyld gjentar såpass mange ganger at det skal godt gjøres ikke å få det med seg. Men jeg tviler på om særlig mange journalister vil oppfatte slike generelle utsagn som stort annet enn artige spissformuleringer.
Boken har morsomme og velformulerte portretter, men sier ikke vesentlige ting verken om journalistrollen eller om medienes samfunnsrolle som ikke tidligere er sagt bedre før. Og å påstå at boken gir ”tankevekkende perspektiver på endringer i mediene gjennom et kvart århundre”, slik forlaget påstår, er å tillegge boken en betydning den ikke har.
Niels Chr. Geelmuyden: Ordbruksoppgjør. 27 redaktører og mediefolk portrettert av Niels Chr. Geelmuyden. Cappelen Damm 2014.
