Mellom lokal identitet og kritisk journalistikk – om lokalavisa som fellesskapsbygger

Mellom lokal identitet og kritisk journalistikk - om lokalavisa som fellesskapsbygger

Av Øystein Sande, Høgskulen i Volda (bildet).

Lokalavisa, særlig den lille, har lenge hatt et frynset rykte for begredelig journalistikk. Den blir kritisert for å være trangsynt (trangviksk), lokalsjåvinistisk, idylliserende, ukritisk refererende, rørende opptatt av trivialiteter, med journalister og redaktører som servile “mikrofonstativ” overfor de lokale makthavere, liv­redde å gå inn i lokalt konfliktstoff, osv.

Fra tid til annen står en eller annen representant for avis­bransjen fram og kritiserer avisene for dette og oppfordrer dem om å bli mindre patriotiske og mer kritiske. Et par tilfeldig plukkede eksempler: “- Lokalavisa skal ikkje vere patriot”, sa Gunnar Brodahl-Johansen på et seminar i Kristiansund, ifølge lokalavisa Møre-Nytt 1.10.02. “Kritisk journalistikk er mangelvare” heter det i overskrifta til et “Synspunkt” av Ivar Myklebust Longvastøl i Sunnmørs­posten 14.2.03.

Budskapet er klart: Lokalavisenes lokal­patriotisme er ikke forenlig med den distanse som kreves for å utøve kritisk journalistikk. Når lokalavisene så ofte framstår som mer patriotiske enn kritiske, gis det flere forklaringer: for tette sosiale bånd mellom journalister og lokale kilder, for liten bemanning i avisene, journalistisk dugløyse – eller alt på én gang.

Men kritikken mot “ukritisk lokalpatriotisme” er ikke entydig negativ overfor avisenes lokale vri. Det er akseptert at de dekker sitt lokale nedslagsfelt i både nyheter og reportasjer, og over­later større de nasjonale og inter­nasjonale sakene til andre medier. Ja, det det blir også aner­kjent som positivt at lokalavisa binder sammen lokal­samfunnet, er dets “lim”. Det er for så vidt greit å være lokalpatriotisk, men det bør ikke gå utover den kritiske distansen. Derfor sier enkelte at lokal­avisa ikke bare er “lim”, men “lim og lupe” – det siste naturligvis en metafor på undersøkende journalistikk. Men det regnes som problematisk å kombinere disse to. Det finnes eksempler på små lokalaviser som har fått ny redaktør utenfra, og denne har gått til verket fast bestemt på å gjøre avisa mer “kritisk”. Dette har utløst negative reaksjoner i lokal­samfunnet, ikke bare hos lokale politikere og andre “topper”, men også blant vanlige lesere. Enkelte ganger har den nye redaktøren dradd sin vei og tingene falt tilbake til “det normale”, mens andre ganger har lesere (både vanlige folk og “topper”) vent seg til, ja endog satt pris på lokalavisas mer kritiske og uavhengige rolle.

Samfunnsbygging og lokal identitet
Men “lim” er ikke det eneste ordet som er blitt brukt om denne lokale sammenbindende funksjonen. I debatten på Norsk Presse­forenings hjemmesider om det planlagte store norske presse­historiske verket er det kommet et par innlegg som påpeker nettopp denne underkommuniserte side ved (lokal)­pressens samfunnsrolle. Begge innleggene kommer fra Nord-Norge. I sitt innlegg “Norsk pressehistorie i nord-norsk perspektiv” fram­hever tidligere redaktør Einar Sørensen pressens betydning for lokal­demokrati og samfunnsengasjement, ikke minst i Nord-Norge. “Journalister og redaktører var samfunnsbyggere mer enn samfunnsovervåkere (og kritikere som i dag). Forholdene den gang, ikke minst de dårlige kommunika­sjon­ene, bidro til en avisflora uten side­stykke.” I sin replikk (“Pressen og de forestilte felleskap. Case: Nord-Norge”) til dette skriver høgskolelektor Håkon Gundersen bl.a.: “Spørsmålet om hvorvidt pressen har hatt en identitets- og felleskapsbyggende rolle kan raskt besvares med et ja. (..) Et fenomen som de mange små lokalaviser i nord innbyr til å studere, er tettheten, nærheten, felleskapet mellom journalist og lokal­miljø, altså den såkalte “civic-journalism” – et hundreår og mer før begrepet ble oppfunnet. Når journalistene på Sortland sent på åttitallet sprayet slagord på hermetikk­fabrikken for å hindre utflytting, så anskueliggjør det noe av den utakten historien oppviser i forhold til etablerte skjema om journalistrollens utvikling, og bør kunne gi materiale til for eksempel å så noe om vilkårene for uavhengighets­ideologien.”

Dette siste, at journalister, redaktør og avis aktivt engasjerer seg til fordel for gode lokale saker, i direkte konflikt med sentrale styresmakter eller andre aktører uten­fra – er også et eksempel på den mulige konflikten mellom lokal­patriotisme og kritisk distanse. Denne såkalte “kampanje-journalistikk” er omdiskutert blant pressefolk, nettopp fordi avisa selv opptrer som aktiv sosial aktør og dermed vanskelig på samme tid kan ha kritisk distanse til den saka som man kjemper for.

To dimensjoner: den kritiske, og den sosiale
Alt dette leder opp til at “lokal-patriotisme” og “kritisk journalistikk” ikke entydig er negative eller positive verdier, ikke motpoler på én eneste vurderingsskala med en negativ og en positiv pol. Likevel finnes det en tendens hos mange talsmenn for kritisk (under­søkende, uav­hengig, avslørende) journalistikk til nettopp å gjøre dimensjonen kritisk/ukritisk til den eneste skalaen for å vurdere avisenes innhold. Og det er som regel den lille lokalavisa som kommer dårligst ut – når f.eks. referenten av hjemmelagets seier over nabo­bygdas lag ikke stiller et eneste kritisk spørsmål i sitt patriotiske referat. Mulig han kunne og skulle ha gjort det (f.eks. ved å sette søkelys på dårlig oppførsel hos de ivrigste hjemme­patriotene). Men det denne kritikken overser, er at seieren, og lesingen av det hyggelige referatet, sannsynligvis styrker samholdet og trivselen i bygda – ja kanskje også rekrutteringen til idrettslaget.

Det jeg altså vil fram til, er at det fins en “sosial dimensjon” ved lokalavisa (og ved andre medier, for den del) som det er et relevant vurderingskriterium ved siden av og forskjellig fra den “kritiske journalistikk-dimensjonen”. Det er selvsagt mulig å finne (empiriske) korrelasjoner mellom de to, at høye verdier på den ene dimensjonen går sammen med lave verdier på den andre (jo mer patriotisk, dess mindre kritisk, og omvendt), og det er åpenbart slike sammenfall som fører til en generell nedvurdering av lokalpatriotismen. Men dette forhindrer ikke at dimensjonene er begrepsmessig uavhengige, og at en slik mulig empirisk sammenheng ikke er noen nødvendig sammenheng.

Avisene inneholder mye mer enn det som er følger av de tradisjonelle journalistiske idealene. Her er sports­referater, reportasjer fra barnehager og eldreturer, personalia, leser­innlegg, sosietets­stoff og “human interest”, tegneserier, program­oversikter, “ord for dagen”, diverse småstoff, og mye annet. Noe av dette regnes som mer perifere former for journalistikk, mens annet ikke regnes som journalistikk i det hele tatt, men som i beste fall harmløst, “bare underhold­ning”, i verste fall: “tabloid-journalistikk”.

Dette varierte stofftilbudet har like varierte formål og funksjoner, og det er meningsløst å ville anlegge den samme vurderings­skala på alt sammen. Det jeg har kalt “den kritiske dimensjonen” er den vanligste målestokken, iallfall for den delen av stoffet som defineres som “journalistikk”.

Formålet med denne artikkelen er å gå nærmere inn på det jeg har kalt “den sosiale dimensjon”, som en motvekt til den meget utstrakte bruken av den “kritisk-journalistiske dimensjon” for å analysere og vurdere ulike typer avisinnhold og sjangre, uansett om de regnes som “journalistiske” eller ikke.

Disse to dimensjonene knytter jeg til to ulike “roller” avisene har i det (lokal)samfunnet de kommuniserer til – og med. Forenklet vil jeg kalle disse for den politiske og den sosiale. Gjennom de klassiske journalistiske idealene har avisene en politisk funksjon (i vid forstand), mens de gjennom den “sosiale dimensjonen” har en sosialt integrerende funksjon. De fleste avisene oppfyller begge disse funksjonene, i varierende grad – noen store aviser rendyrker den politiske funksjonen, mens andre, særlig mindre aviser, legger større vekt på den sosiale.

Dermed har jeg valgt et kommunikasjonssosiologisk perspektiv, som jeg i denne artikkelen ikke skal utdype i sin fulle bredde. Bare en liten drøfting av disse to dimensjonene i forhold til et to grunnleggende sosiologiske modeller av samfunnet:

Konsensus- og konflikt-modellen
Innen sosiologi (og andre samfunnsvitenskaper) er man kjent med to ulike grunnmodeller for å forstå og analysere samfunnet på: konsensus-modellen (konsensus = enighet) og konflikt-modellen. Innen konsensus-modellen ser man samfunnet som hovedsakelig bygd på verdi­fellesskap og strev mot felles mål, mens man innen konflikt-modellen oppfatter både uenighet om verdier og kamp om (knappe) ressurser som det mest grunn­leggende.

Formålet mitt her er ikke å gi noen utførlig utredning om disse modellene, men å sette de to dimensjonene (“sosial” og “kritisk”) inn i en sosiologisk sammenheng. Det man kort kan oppsummere, er at ingen av de to modellene er “riktig” (og den andre “feil”), men at de utfyller hverandre, de er komple­mentære (i analogi med de to fysiske teoriene om “lys som partikkel” og “lys som bølge”).

At den “sosiale dimensjonen” tilsvarer konsensus-modellen, synes nokså opplagt. Ikke like opplagt er det at de journalistiske idealene (fri, kritisk, uavhengig, “fjerde statsmakt” osv.) hører sammen med en konflikt-modell av samfunnet. Konflikt-modellen blir gjerne forbundet med en marxistisk samfunnsanalyse (klassekamp, hegemoni osv.), mens konsensus-modellen i sosiologisk teoridannelse helst blir forbundet med liberalisme (dvs. den demokratisk-kapitalistiske samfunnsmodell) – og det er jo i her at våre idealer om pressefrihet og kritisk-uavhengig journalistikk hører hjemme og har sine røtter.

Men “konflikt” kan være så mangt. Det som i både liberalismen og i journalistikken ligger til grunn av konflikt-modell, er av en annen type enn den marxistiske, hvor klasser (eller andre kollektiver) med uforenlige interesser står mot hverandre. Det den liberale tradisjon forstår som grunnleggende konflikter, ligger i forståelsen av makt som noe som lett kan misbrukes, og som derfor må holdes i sjakk: “Makt korrum­perer, og abslutt makt korrumperer absolutt”. Av dette følger maktfordelingsprinsippet, med tre (langt på vei) uavhengige statsmakter: den lovgivende, den utøvende og den dømmende. I en logisk forlengelse av dette har da pressen definert seg selv som “den fjerde statsmakt”, dels som representant for publikum (“den offentlige mening”), dels som en uavhengig og kritisk overvåker av de tre ”andre” stats­maktene. (Kanskje unødvendig å si, men “fjerde statsmakt” er ikke mer enn en virkningsfull metafor, for pressen er ikke definert slik i noen forfatning, slik de egentlige stats­maktene er det.) Pressens historisk lange kamp mot statens sensur bekrefter også denne typen konflikt-modell.

Konflikt-modellen i journalistikken kommer kanskje klarest fram i den versjonen av dagens journalistikk som kalles (av mediekritikere) for “journalisme”. Ifølge denne er det en grunnleggende konflikt mellom “folket” og “makt­haverne”, der de siste hele tida er tilbøyelige til å misbruke sin makt, på folkets bekostning, mens journalistene hele tida stiller seg på de sistnevntes side gjennom å avsløre de førstnevnte.

Det ville likevel være nokså misvisende å tolke de journalistiske idealer ensidig som en evig kamp mot “makt­haverne” på vegne av “folket”, slik man lett får inntrykk av når den kritiske og avslørende journalistikken hylles som sterkest – med de berømte Watergate-avsløringene som den ultimate fullbyrdelse av journalistikkens idealer og den norske SKUP-prisen som belønning for de noe mindre prangende norske etterlikningene). For, trass i festtalene forblir det meste av den daglige journa­listikken, særlig i de små lokalavisene, på et mer nøkternt plan, og mer i samsvar med konsensus- enn med konflikt-modellen, med sine lokale nyheter og nyttige informasjon til innbyggerne. Det meste av denne mer trauste hverdags­journali­stikken er vel å merke også i samsvar med anerkjente journalistiske idealer, som gjelder avisenes samfunnsrolle som nyhets- og informasjonsleverandør, og debattforum, til nytte for demokratiet, både for borgerne som bl.a. skal velge sine representanter, og for dem som skal styre. Her er som oftest fellesinteressene mest framtredende, ikke avsløringer av misforhold som “pampene” helst ville ha holdt skjult.

Dette er imidlertid ikke temaet for denne artikkelen, så jeg stopper her.

Den sosiale dimensjon, en nærmere drøfting
Temaet er “konsensus”, nærmere bestemt lokal­avisenes bidrag til samhold og identitet, til sosial integrasjon, til at samfunnet fungerer mest mulig harmonisk – eller om man vil “journalistikk som olje i samfunns­maskineriet”. I motsetning til den “journalistiske dimen­sjonen” er den hittil i liten grad vært behandlet, både teoretisk og empirisk – er den underkommunisert, og dermed ofte blitt enten oversett eller undervurdert.

Fra et sosiologisk ståsted er alle sosiale institusjoner, også massemedia, “sosiale” nesten pr. definisjon, i den forstand at de, på sine måter, bidrar til at samfunnet fungerer. Og at samfunnet fungerer, at det kompliserte “samfunnsmaskineriet” i det hele tatt henger sammen og tikker og går, er i utgangspunktet ingen selvfølge. Det fins institusjoner som sørger for at samfunnsmedlemmene lærer sine roller (sosialisering), og det fins andre institusjoner som tar seg av avvik fra forventet atferd (sosial kontroll).

Også massemediene gir, på ulike måter, sine bidrag til at samfunnet “tikker og går”. Redaktører og journalister må, vel mer enn de fleste andre yrkesutøvere, være “sosiale” overfor samfunnet utenfor redaksjonslokalene. Men også leserne blir mer sosialt til­knyttet, både ved at avisa kommer ut, og ved at den handler om samfunnet utenfor leserens eget hjem. “Det er like viktig at avisen kommer ut og foreligger, som at det står noe i den. Den rituelle fornyelse og oppdatering av felles­skapets tanker og bevegelser, som avisleseren blar seg igjennom hver morgen, er en konkret, materiell påminnelse om fellesskapet som abstrakt enhet og størrelse…”, skriver idéhistorikeren Trond Berg Eriksen i sin kjent bok “Budbringerens overtak” (Eriksen 1987:107).

Slik sett kan ikke “det sosiale” ved lokalavisa avgrenses til noen bestemt innholdstype eller sjanger, og heller ikke annonsene kan utelates. Det spesielle med lokalavisa, til forskjell fra større medier, er at det er så mye leserne kjenner igjen fra sine egne erfaringer, enten det er debatter i kommunestyret om asfaltering av veier de selv ferdes på, eller en kjenning som fyller et rundt år, for å ta et par tilfeldige eksempler.

En annen side ved denne nærheten er at det er lett for leseren (iallfall lettere en ved større medier) å selv opptre som sender, ved å ringe, sende innlegg, eller selv troppe opp i redaksjonen og fortelle eller vise fram noe som avisa kan skrive om.

Disse trekkene ved lokalavisa – gjenkjennelig innhold og kort vei til redaksjonen – er også gunstig med tanke på å trekke barna inn, sosialisere dem, ikke bare til å bli avislesere, men også deltakere i det sosiale liv i lokal­samfunnet, i neste omgang i den store nasjonen og verden utenfor. Et velkjent motiv i norske lokalaviser er gruppa av barn som har holdt basar for et godt formål, og så, struttende av stolthet, tropper opp i redaksjonen for å vise fram pengene, og bli fotografert. Og et bilde av dem kan det også vanke når de fyller år, og noen sender inn et bilde av bursdagsbarnet. I neste omgang kan så interessen forflytte seg til sports­referater (Heia hjemmelaget!), til reportasjer fra gårsdagens utflukt til badestranda for å nyte det fine sommerværet – like til kommunestyrets behandling av en sak som berører dem. Dermed er de første (famlende?) skritt tatt på veien mot å bli en voksen, fullbefaren deltaker i samfunns­livet.

Habermas-inspirerte talsmenn hyller, med stor rett, pressens politiske rolle, som “fjerde statsmakt” og forum for “offentlig samtale”. Når de så har en tendens til å nedvurdere andre av pressens roller og funksjoner, kan det være fristende å snu på flisa og hevde at den her omtalte sosialt inte­grerende funksjonen er mer grunnleggende enn den politiske. Argumentet for et slikt syn er at demokratiet forutsetter ikke bare demokratiske institusjoner (pressen inkludert), men også en basis i et fungerende sosialt fellesskap. Det er bare på en slik basis at de politiske institusjonene kan fungere. Skal nemlig den enkelte borger i det hele tatt bry seg med å delta, og være i stand til det, må han eller hun føle et minimum av interesse for og tilknytning til det (lokal)samfunnet som de demokratiske institusjonene er en del av, samt ha en viss grad av “sosial trening”. En vellykket sosial integrasjon er således en grunnforutsetning for et fungerende demokrati – og blant de institusjoner som bidrar til dette, er ikke bare familie, skoler, organisasjoner osv. men også aviser og massemedier med sine bidrag til en felles kultur og en forståelse av samfunnet utenfor den enkelte leser, lytter og seer.

Personalia
Selv om både det at lokalavisa kommer ut, og alt den inneholder, kan virke sosialt integrerende, er den sosiale funksjonen innholdsmessig mer ubestemmelig, i og med at “alt” i avisa kan fungere sosialt integrerende. Likevel er det noen få stofftyper som, etter mitt skjønn, peker seg ut. Reportasjer fra lokale begivenheter (f.eks. sport, og annen organisert aktivitet) er ett eksempel, men den stofftypen jeg anser som mer utpreget sosialt integrerende enn andre, er Personalia. Derfor vier jeg denne, som eneste stofftype, en egen drøfting.

I Personalia-spalten får de helt vanlige leserne oppmerksomhet, bare i kraft av at de tilhører lokalsamfunnet, ikke for at de har en eller annen status (ordfører, rådmann osv.), eller er kilde for noen interessant sak som avisa dekker. De får oppmerksomhet ved spesielle begivenheter i livet (fødsel, bursdag osv.). Ikke noen artikkel eller reportasje, mer en standarisert notis, som regel sammen med andre som feirer det samme. Med personlige hilsener fra nære familiemedlemmer kan følge med, som følgende tilfeldig valgte eksempel: “Hipp hurra for gojenta vår, Silje Amundsen. Gratulerer med 4-årsdagen søndag 5. februar. Vi håper du får en koselig bursdag. Klem og kos fra lillebror Magnus, mamma og pappa.” Slike notiser kan også, men trenger ikke, ledsages av bilder, noen ganger også av mødre med nyfødte i armene.

Ved at slike notiser kommer på trykk, markerer avisa at både den og “hovedpersonen” m/nærmeste familie er del av et større fellesskap. Avisa markerer seg dermed ganske tydelig som lokalsamfunnets “lim”: her hører vi alle til og bryr oss om hverandre! (Og avisa er selv et medlem av dette felles­skapet, og håper dermed selvsagt på å bli regnet som et uunnværlig “familiemedlem” hos sine lesere.)

Uten av jeg har undersøkt det nærmere, vil jeg påstå at personaliaspalter er mer typisk for norske aviser enn i kanskje noe annet land. Innen presseforskningen har ikke stofftypen vakt særlig interesse, og regnes vel nærmest som en del av avisenes “triviallitteratur”. Men siden den egentlige triviallitteraturen så smått er blitt interessant også for litteraturforskerne, skulle det vel være tid for å trekke også det mer “trivielle” avisstoffet inn i presseforskningen? Foreløpig er jeg selv er blant de få (den eneste?) som har sett nærmere på dette stoffet, med både publisert (Sande 1994) og upublisert materiale. Det er mest dette jeg trekker veksler på i det følgende.

Personaliastoffet vokste gradvis utover hele det forrige århundre, og har etter alt å dømme sine røtter i den omtalen som mer prominente personer – “samfunnsstøttene” – fikk når de fylte runde år, ble utnevnt til en ny stilling o.l. En annen “rot” kan være betalte annonser, for Norske Intelligenz-Seddeler inneholdt allerede i sin første årgang (betalte) notiser om både fødte, forlovete, gifte og døde. “Men enkelte opplevde slike alminnelige opplysninger som en krenkelse av privatlivet.” (Høyer 1995:125.) Men vanlig var ikke dette i det 18. og 19. århundre.

At såkalte elitepersoner fikk slik opppmerksomhet, kan forstås utfra de vanlige nyhetskriteriene. Men langsomt ble stadig flere omtalt på tilsvarende måte, og det skjedde en sosial utjevning ved at flere “vanlige folk”, flere kvinner, og barn, ble inkludert (samtidig med at flere livsbegivenheter ble trukket inn. Man kan si at det har skjedd en “demokrati­sering” her, som på andre stoffområder, hvor “vanlige” folk er blitt mer mer synlige, og kommer lettere til orde. (Jeg er klar over at enkelte mediekritikere påstår det stikk motsatte, at kjendiser og elitepersoner dominerer i mediene, og gjør det stadig mer, men jeg mener å ha god empirisk dekning for min påstand om “demokratisering” som en langtids­tendens, uten dermed å rokke den helt generelle sammenhengen at “elite­personer” er overrepre­sentert i mediene, noe som er empirisk påvist i utallige undersøkelser.)

Ikke bare er dette stoffet lite forsket på, det er også lite kommentert av synsere/mediekritikere. Det er stoff som definitivt ikke tilhører den ordinære journalistikken. Derfor kan man vente en negativ vurdering fra dem som taler varmt for kritisk journalistikk og pressens demokratiske funksjoner. Men det er sjelden, etter det jeg har kunne se, at akkurat personalia-stoffet er blitt omtalt (selv om også taushet kan tolkes som en vurdering).

Men det fins kritikk av beslektet stoff som synes å være relevant også for personalia. Et begrep som egner seg i slik kritikk, er det lett negativt ladede “retur-informasjon”. Det er riktignok ikke brukt om personalia, men mest om den typen innforståtte møtereferater som bare har interesse for dem som selv var til stede (og dermed allerede vet hva som skjedde), og neppe for andre lesere. Referatet tjener, ifølge kritikerne, bare til å gi de tilstede­værende status, pleie deres forfengelighet – og dermed holde på dem som lesere/­abonnenter. Dermed er dette er dette bortkastet spalteplass, “smigerjournalistikk”, som kunne vært bedre anvendt, dvs. til vesentlig informasjon av allmenn interesse.

Dette er en type mediekritikk man finner i boka “Anders Persson har vrickad foten” av Hakon Hansen. Her heter det bl.a.: “Det er den form for smiger­journalistikk som oftest har mindre informasjonsverdi enn førstesidepiker og nøkkelhull­titting (..) Den tilfreds­stiller kildens behov for å bli omtalt selv om det ikke finnes noe allment behov for informasjon.

Returinformasjon (personalia inkludert, antar jeg) forstås som en form for selvopptatthet, forfengelighet. Men er det slik? Siden det neppe finnes empiriske data på hvordan avislesere flest reagerer på å se seg selv i avisa, kan den ene spekula­sjonen vere like bra eller dårlig som den andre. Som alternativ til å avfeie personalia som returinformasjon til fremme av leserens forfengelighet, vil jeg forsøke en annen tolkning: Den forfengelige er alene om å beundre seg selv og sitt eget bilde. Fødsels­dagsbarnet som er avbildet i lokalavisa, vet at mange andre ser det samme bildet, og at det med dette står fram i offentligheten. Det er nettopp dette som gjør omtalen og bildet så fascinerende, til forskjell fra f.eks. et passfoto som nettopp har droppet ut av en foto­automat. Når man har “stått i avisa”, er man blitt del av den offentligheten som leser denne avisa, dvs. hele lokal­sam­funnet. Dette er sosial integrering på en svært så konkret måte.

Kanskje vil man også kjenne en viss porsjon stolthet, om bildet og/eller omtalen er knyttet til en prestasjon, på idrettsarenaen eller i andre sammenhenger. Men kanskje er en annen reaksjon enn stolthet mer vanlig, statistisk sett, nemlig en lett sjenanse over å ha kommet “i rampelyset”? Men hva spiller det for rolle – bekreftelsen på å være en del av et større fellesskap er den samme.

Det finnes leserunder­søkelser som kan gi en viss pekepinn på hvor populært dette stoffet er, sammenliknet med annet stoff. I under­søkelser som spør hvor ofte folk leser ulike stofftyper i sin lokalavis, kommer som regel lokalnyhetene på topp, mens personalia-spaltene kommer ut sånn midt på treet, men høyere oppe i små enn i store aviser (se f.eks. Dypvik 1994). Men noen dypere, resepsjonsteoretisk undersøkelse av dette finnes det neppe.

Noen mulige implikasjoner for videre forskning
Mye av formålet med denne artikkelen har vært å skape en motvekt mot både pressens og til dels presseforskningens ensidige fokusering på avisenes politiske rolle og den “harde” journalistikken, og en oppfordring om at avisenes mer “upolitiske” sider må bli tatt mer på alvor. Det gjelder ikke minst det jeg har kalt den “sosialt integrerende funksjonen”, som oppfylles i stor grad av stofftyper som tradisjonelt blir oppfattet som perifere og “trivielle”. Etter mitt skjønn er det behov for “et sosiologisk blikk” på pressens og dens historie, for å bringe inn andre perspektiver enn dem bransjen har på seg selv.

En annen måte å formulere dette ønsket om flere perspektiver på, er å påpeke at avisene (og andre massemedier) har et mangfold, ikke bare i innhold, men også i funksjoner i forhold til både “mottakere” og samfunnet utenfor. I denne artikkelen har jeg argumentert for et “sosialt perspektiv” som et nødvendig supplement til det tradisjonelt “politiske”. Men også (enda) flere perspektiver er mulige, ved å undersøke flere funksjoner som i det minste visse avistyper i visse tidsepoker har hatt: folkeopp­lysning, “matnyttig” informasjon og praktiske råd, og underholdning (i vid forstand).

Avisenes (og andre massemediers, for den del) sosialt integrerende funksjon skulle, i prinsippet, best kunne utforskes gjennom publikumsundersøkelser, eller kanskje enda bedre: sosiologiske lokalsamfunnsstudier. Det er som regel enklere å gjøre innholdsanalyser, særlig når man har kunnskaper og empati til å tolke tekstene inn i sin historiske og lokale sammenheng. Men helt sikker kan man likevel ikke på at disse tekstene faktiske fungerer slik man tolker dem til å gjøre. Når man f.eks. tolker en del innhold (f.eks. Personalia) som “sosialt integrerende”, skulle man helst kunne teste dette også gjennom andre metoder (f.eks. resepsjonsanalyse). Eller hva med å gjøre en komparativ studie av to ellers like lokal­samfunn, den ene med, den andre uten lokalavis? Eller det samme lokalsamfunnet før og etter at det ble satt i gang lokalavis? Noen slik studie er, etter det jeg kjenner til, aldri blitt gjort. Derimot kjenner jeg til sammenlikninger mellom lesere og ikke-lesere av lokalavisa, hvor det viser seg at den første gruppa (leserne) har sterkere bånd til lokal­samfunnet. Slike studier er gjort i USA, men her hjemme er opplegget forbundet med den vanskelighet at nesten alle leseføre leser lokalavisa mer eller mindre grundig.

Tidligere i denne artikkelen viste jeg til et par innlegg som framhevet avisa som skapere av “lokal identitet”, og bak disse innleggene, ligger det (slik jeg tolker innleggene) et sterkt inntrykk av at lokalavisene har vært meget viktige for mindre byer og tettsteder, særlig i Nord-Norge med sine store avstander. Både her og ellers i landet har trolig avisene spilt en stor rolle, ikke bare som “identitetsskaper”, men også som et meget praktisk, kanskje helt nødvendig “redskap” for både næringsliv og organisasjonsliv på de geografisk relativt isolerte stedene. Men hvordan slå fast dette empirisk? Med hvilke metoder? Utvilsomt en stor utfordring i den kommende Pressehistoriske Prosjektet!

Litteratur vist til i teksten
Berg Eriksen, Trond: Budbringerens overtak. Oslo 1987.
Dypvik, Hans Martin (red.): Kommunaljournalistikk. Kommuneforlaget 1994.
Hanson, Håkon: Anders Persson har vrickad foten. Stockholm 1968.
Høyer, Svennik: Pressen – mellom teknologi og samfunn. Oslo 1995.
Sande, Øystein: Lesernærhet i en norsk lokalavis. Volda 1994.