Et banebrytende arbeid. Med verket Norsk presses historie (NPH) har vi fått fortellingen om hvordan norsk presse ble en kulturell drivkraft. Et standardverk for flere tiår fremover. Et verk som vil bli stående som den viktige analysen og beretningen om hvordan avis, medier og journalistikk har utviklet seg i Norge. Den autoritative kilden til norsk presse i minst 50 år. Eller, som det sto i Aftenposten om verkets tredje bind: Dessverre, delvis mislykket. Dette er noen utsagn som er hentet ut fra anmeldelser og omtaler i forbindelse med lanseringen av storverket Norsk Presses historie våren 2010, i regi av Norsk Pressehistorisk Forening.
Vi har gått gjennom en del av det som er skrevet om verket Norsk presses historie. Anmeldelser og omtaler spriker, ikke overraskende, i flere retninger.
Mange anmeldere er opptatt av alt det som ikke er med, noen skriver begeistret om alt som er med. Anmeldere fra akademia er stort sett mer fornøyd enn pressens egne folk. Anmeldere i aviser utenfor Oslo er opptatt av at nettopp deres avisdistrikt er med, og bruker mye plass på nettopp den lokale delen.
Hvor er journalistikken? Hvor er kvinnene? Hvor er striden om Muhammed- tegningene? Mange etterlyste mer om disse temaene.
Det ble dessverre Harald Stanghelles anmeldelse i Aftenposten av bind tre i verket NPH den 14. april 2010, på lanseringsdagen som ble stående som en slags autoritativ oppfatning av det firebinds store verket. Aftenpostens politiske redaktør hadde lest bind tre, ”Imperiet vakler – fra perioden 1945 til 2010” og mente det var delvis mislykket, Han etterlyste mange viktige hendelser og kjente presseprofiler som ikke er omtalt og beskrevet. Men det skal også sies at han nevner at det finnes verdifull informasjon i flere av kapitlene. VGs politiske kommentator Olav Versto var stort sett enig i Stanghelles vurdering, selv om han i sin anmeldelse la mest vekt på hvor lite det sto om suksessavisen VGs vekst og utvikling i etterkrigstiden.
Anmeldelsen av bind to og tre i Aftenposten ble gjort av Atle Christiansen den 20. mai. Han mener Norsk presses historie spriker mellom oppslagsverket og historiefortellingen, og at ikke alle forfatterne kombinerer faktaoppramsinger med god historiefortelling.
Christiansen skriver også blant annet: – Hovedredaktør Hans Fredrik Dahl vet at mye må utelates for at en historie skal tre frem. Derfor er da også noen av de beste tekstene i bind 1 og 2 av Norsk presses historie skrevet av hovedredaktøren selv. Noe Dahl vet å poengtere og fremheve. Sånn sett må det ha vært et mareritt for ham å være hovedredaktør for nærmere 30 forfattere med ulikt talent for å velge rett spor og riktig rekkefølge av avsnittene, holde seg til saken og gå utenom bare hvis det bidrar til en bedre og mer sammenhengende historie.
(Begge de to anmeldelsene kan leses i Aftenpostens elektroniske arkiv)
Dag og Tids faste skribent, professor i lesevitenskap, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, er uten tvil den av anmelderne som har gått dypest og grundigst inn i verket og teksten. Sett fra sin akademiske synsvinkel, liker han det han leser, og han skriver blant annet:
” Det er ikkje sjølvforståinga til journalistyrket som har regulert arbeidet, snarare viljen til å rekne inn alle grupper som har forma pressa ut frå historisk skapte utfordringar; dermed har ein fått soga om koss norsk presse sjølv vart ei kulturell drivkraft, med skrivande folk, typografar, illustratørar, annonsørar, marknad, pressgrupper og partivesen som del av eit vekslande, dagleg og uendeleg spel. Meininga har ikkje vore å skrive soga om pressa og politikken, langt mindre ei totalhistorie om koss norsk presse har påverka norsk samfunnsliv, heller ikkje ei storfelt mentalitetshistorie om koss avisene har endra hovuda, innstillingane, vanane og veremåtane våre. ”
Les hele anmeldelsen her: http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1765
I Stavanger Aftenblad skriver journalist Sven Egil Omdal i sin omtale blant annet: ”De fire mektige bindene er et bedre uttrykk for hva medieforskerne har hatt interesse av å forske på, enn hva det store, avislesende publikum måtte ha interesse av å lese.
” Prosjektet er voldsomt, og har tatt mange tiår fra den første idé ble unnfanget til verket nå foreligger. Likevel har prosjektet ikke vært stort nok, redaktørene har ikke hatt midler til å få skrevet en enhetlig historisk framstilling av norske avisers utvikling fra de første spinkle lapper på 1600-tallet til dagens multimediale virkelighet. De har i stor grad måttet bygge på det som allerede finnes av presseforskning. Denne forskningen har ikke fulgt noen master plan. Noen områder, som partipressen, er det forsket mye på, mens andre områder, som sportsjournalistikken og kulturjournalistikken nesten er oversett av forskerne.”
I Bergens Tidende skriver statsviter og førstebibliotekar ved UiB, Pål H. Bakka i sin anmeldelse at dette er et praktverk. Det er informativt, velskrevet, velredigert og vil bli stående som den autoritative kilden til norsk presse i minst 50 år. Han mener hovedredaktørene har gjort et fremragende arbeid med å binde sammen verket, selv om også han er mer kritisk til bind tre. Men som også flere andre anmeldere nevner; Det å skrive historie om samtiden er ikke enkelt.
– Dette vil bli et standardpensum ved alle høyskoler og universiteter enten man studerer mediefag eller historie, skriver Fædrelandsvennens tidligere sjefredaktør Egil Remi-Jensen.
Lars Døvle Larsseni Tønsbergs Blad synes verket absolutt fortjener å bli lest, men han savner mye annet. De tre første bindene inneholder mye spennende og interessant stoff om norsk presses utvikling, med til dels meget gode kapitler om teknologi, økonomi, eierforhold, politisk betydning og partitilknytning, bransje- og fagorganisasjon, skriver han. Han savner imidlertid journalistikken, og undrer seg på hvor den ble av i dette verket om norsk pressehistorie.
”Her er sørgelig lite å lese om utviklingen av journalistiske arbeidsmetoder og verktøy, kildebruk og presentasjon. Kort sagt: Lite av det som faktisk preger en journalists arbeidshverdag, skriver Døvle-Larssen”
Norsk medietidsskrift, bladet for medieforskerehar valgt å gå til Sverige for å få anmeldt de tre bindene, hver for seg. To professorer, henholdsvis Per Rydén og Karl Erik Gustafsson og journalist og fil. Dr Gunilla Lundström har tatt for seg hvert sitt bind. Alle tre er særs opptatt av å sammenligne ”Norsk presses historie” med det tilsvarende ”Den svenska pressens historia, som kom ut for noen år siden. Det betyr at man nok må ha god innsikt i den svenske historien for å få fullt utbytte av de tre anmeldelsene. Men de er alle tre er enige om at det norske verket står godt. Svært godt.
De er også opptatt av å se utviklingen av norsk presse opp mot den svenske, og lar seg både undres og begeistres over mye som naturlig nok er kjent av norske pressefolk. For eksempel utviklingen i A-pressen og over hvor stor betydning mange av våre diktere er i pressesammenheng. Som flere norske anmeldere spør også Gustafsson om hvorfor kvinnene behandles i særskilte avsnitt, og ikke som en del av den samlede utvikling.
Som hos de norske anmelderne er de svenske også meget begeistret for illustrasjonene. Bilderedaktør Nils E. Øy får rosende omtale for sin del av jobben så å si rund baut hos alle anmelderne.
De tre anmeldelsene, trykket i Norsk medietidsskrift kan kjøpes enkeltvis på: http://www.idunn.no/ts/nmt
Og som avslutning: Adresseavisens Johan O. Jensen uttrykker glede over at Norge omsider har fått sin pressehistorie – et firebindsverk på nesten 2000 sider. Han fremhever verket som typografisk delikat og et verk som han mener er godt balansert mellom historiefortelling, oppslagsverk og gode leseopplevelser.
Elisabeth Vislie
Norsk presses historie 1660-2010
«En samfunnsmakt blir til 1660-1880» (bind 1), redaktør Martin Eide
«Parti, presse og publikum 1880-1945» (bind 2), redaktør Rune Ottosen
«Imperiet vakler 1945-2010 (bind 3), redaktør Guri Hjeltnes
«Norske aviser fra A til Å (bind 4) – en biografi over 400 historiske og nolevande norske aviser. Redaktør Idar Flo.
Bilderedaktør: Nils E. Øy
