Av Gudleiv Forr (bildet)
Gudleiv Forr, nestleder i Norsk Pressehistorisk Forening, har skrevet denne artikkel om det norske pressehistorieverket i fire bind som ble utgitt i 2010. Artikkelen ble publisert i Svensk Presshistorisk Förenings årbok for 2011. Her kan du lese artikkelen i sin helhet.
Norsk Presses Historie
I 1886 innleder signaturen ”Patrik” en humoristisk føljetongartikkel i Oslo-avisen Dagbladet med tittelen ”Snørliv (En Afhandling alene for Mænd og seet fra mandligt Synspunkt)” på denne måten: ”Jeg har hørt paastaa, at vi Mænd sjelden eller aldri skal læse det som staar ”under Stregen”, vi holder os i Almindelighed til de ledende Artikler, den politiske Afdeling og saadant mer. Afdelingen ”under Stregen” skal i Særdeleshed være forbeholdt Damerne og afpasset efter den kvindelige Smag og det kvindelige Standpunkt i Intelligens”
Sitatet er hentet fra firebindsverket Norsk Presses Historie 1660 – 2010 som nylig er utkommet, og omtales i en beskrivelse av hvordan norske avisredaksjoner allerede fra 1830-årene innførte den såkalte ”kjeller” i sitt tilbud til leserne. Kjelleren, som sto ”under Stregen”, var fra første dag en kvinnespalte, men ble det i enda større grad fra 1870-årene. Nå begynte også kvinnene å skrive kjellere og andre typer artikler som henvendte seg til kvinnelige lesere. I verket omtales Valborg Platou i Bergens Adressecontoirs Efterretninger som Norges første kvinnelige kulturjournalist. Men andre kvinner fra det som i norsk historie rubriseres som Det moderne gjennombrudds tid rundt 1870 kan utvilsomt like gjerne gis samme hedersbetegnelse. Som i svensk presse ble føljetongens framvekst i Norge på denne tid et nytt forum for mange ”forfattere for skuffen”, der de nå kunne få sine dikt, artikler og fortellinger på trykk. En god del kvinner fant sin vei inn i avisspaltene gjennom denne åpningen.
Men det tok ennå lang tid før de ble ansatt i redaksjonelle stillinger. I takt med utviklingen av journalistikken som profesjon og sjanger, kom kvinnelige journalister inn blant mennene fra omkring århundreskiftet. I mellomkrigsårene ble kvinnestoffet i avisene styrket med spesialsider, redigert av kvinner. Og selv om den slags sider fra 1960-tallet ble sett på som reaksjonære, tviholdt enkelte av de kvinnelige redaktørene for stoffet på disse sidene fordi de fryktet at innholdet ville bli nedprioritert av de mannlige redigererne.
I den norske pressehistorien framstilles kvinnestoffets inntog i avisene som et bidrag til å utvide avisenes lesergrunnlag. Avisene var fra første av et tilbud til lesekyndige menn. I norsk sammenheng var det til langt inn på 1800-tallet en snever offentlighet som primært besto av embetsmenn og ledende personligheter blant byborgerne og allmuen på landsbygda. Til opp mot vår tid het det seg at aviser var laget av unge menn for eldre menn. Men etter hvert som avisene utviklet seg til produkter som også skulle gi fortjeneste til eieren eller eierne, måtte de redigeres med tanke på å utvide leserkretsen. Slik ble kvinnestoffet et ledd i en produktutvikling som i vår tid omfatter hele spennet av tilbud til leserne, fra politikk til seksualveiledning, fra litteratur- og annen kunstvurdering til sjakk og bridge, fra krim til sport.
Men i de siste 40 år har også stoff ”under Stregen” hatt et helt annet perspektiv, som også behandles inngående i verket: Kvinnelige journalister ville sette sitt preg på det totale produktet, ikke som en spesiell nisje. De ville være like naturlige som medarbeidere i pressen som menn hadde vært siden begynnelsen. I 1949 framholdt en av de fremste kvinnelige journalistene fra mellomkrigstiden, Caro Olden, at det var godt at det så å si var slutt på kvinnesidene i avisene. Det store kvinneopprøret kom i Norge på 1970-tallet og det gjennombruddet for kvinnelige journalister kom i tiåret etter. I dag utdannes det flere kvinner enn menn ved de norske journalisthøyskolene. Men fortsatt er det et fåtall kvinnelige redaktører og mellomledere. For kvinnelige journalister er det fortsatt et mål å forandre på det.
Men slik er historien om den norske pressen i høy grad et speilbilde av den overordnede samfunnsmessige utviklingen i den perioden som skildres. Ulike historiske strømninger avbildes kontinuerlig på avisenes tekstsider, og historieverket sannsynliggjør at knapt noen annen samfunnsvirksomhet, med mulig unntak for skolen, så sterkt har formet norske kvinner og menns verdensbilde og selvoppfatning som pressen. Intet menneskelig er fremmed for pressen. Den setter politiske, sosiale og praktiske standarder, og avgjør hvem som bør vite hva, hvem som bør legge seg opp i hva, hvordan folk blir klassifiserte innenfor politisk og sosialt liv, hvem som er gode nordmenn og hører hjemme i landet, og hvordan man bør te seg i hverdagsliv, fest og som borger, som det heter i en av de mange anmeldelsene av verket.
Det har tatt 11 år å arbeide fram Norsk Presses Historie og kostet 15 millioner norske kroner. Men planene for en framstilling av den norske pressehistorien er snart 100 år gamle. I 1913 ble det bare en ansats, på 1960-tallet kom ett bind om pressen på 1800-tallet. Mange norske avisbedrifter har passert både 50 og 100 år, ja, noen er mer enn 200. De fleste har fått utarbeidet sin egen historie, gjerne ført i pennen av avgåtte redaktører og uten basis i akademisk forskning. Men siden 1980-tallet er det bygd opp miljøer for medieforskning ved universitetene og en del høyskoler, der pressens historie er en integrert del av den faglige aktiviteten. Brokker av norsk presses historie har derfor vært under arbeid og publisering de senere år.
Det verket som nå foreligger er et samarbeid mellom aktive journalister og presseforskere. Slik sett framstår verket også som en første samlet presentasjon av det unge norske presseforskermiljøet, som i særlig grad er tilknyttet Universitetene i Oslo og Bergen samt Høyskolen i Oslo. Verkets hovedredaktør har vært historikeren, professor i medievitenskap Hans Fredrik Dahl, mens medieprofessoren Martin Eide, og professorer i journalistikk Rune Ottosen og Guri Hjeltnes har vært redaktører for hvert sitt bind..
Hoveddelen av verket, de tre første bindene, er redigert kronologisk. Første bind heter ”En samfunnsmakt blir til, 1660 – 1880”, deretter følger ”Parti, presse og publikum 1880 – 1945” for å bli avrundet med ”Imperiet vakler, 1945 – 2010”. Det fjerde bindet presenterer 375 avisportretter av de 2000 avisene som er kommet ut i Norge innenfor den perioden som er valgt. Dette bindet er redigert av medieforskeren Idar Flo. Verket er rikt illustrert, til dels med bilder, tegninger og andre typer illustrasjoner som ikke har vært publisert tidligere. Bilderedaktør har vært generalsekretæren i Norsk redaktørforening, Nils E. Øy. I hvert av de tre første bindene er det et underkapittel som gir oversikt over hvordan bruken av illustrasjoner endret seg i pressen i den aktuelle perioden.
Den heldekkende kartleggingen som nå foreligger ble sterkt påskyndet av ”Den svenska pressens historia”, som kom ut for ti år siden, og som ble redigert av Karl Erik Gustafsson og Per Rydén. Men i motsetning til i Sverige, har det vært lite akademisk presseforskning i Norge. Norsk pressehistorisk forening under ledelse av avgåtte sjefredaktør i Dagbladet, Arve Solstad tok initiativet på 1990-tallet. Det var et lykketreff at den endelige beslutning ble fattet rundt år 2000, mens norsk presse sto sterkt økonomisk og i god tid før Norsk Presseforbunds og Mediebedriftenes Landsforenings 100-årsjubileum i år. Tidligere forsøk har strandet fordi det ikke var økonomisk grunnlag for en storsatsing som dette. Universitetsforlaget i Oslo er utgiver.
At framstillingen av den norske pressehistorien skulle være forskningsbasert, var en selvfølge og det var ikke kontroversielt innad i den pressehistoriske foreningen. Desto større var derfor overraskelsen at mottakelsen av verket ble så sterkt preget av den klassiske journalistiske skepsis mot akademisk analyse. Vi fikk høre fra VGs politiske redaktør at ”historieverket lider under det faktum at det norske akademia ikke forstår VG”, mens den politiske redaktør i Aftenposten etterlyste omtale av en rekke redaktører og hendelser fra nyere tid som ikke var blitt med i det tredje bindet. Også andre avisredaktører og journalister etterlyste mer om sin egen avis og flere betydningsfulle enkeltbegivenheter, spesielt fra samtiden.
Mer faglig inspirerte anmeldelser av verket i månedene som er gått siden presentasjonen i slutten av april, har imidlertid gitt verket til dels strålende kritikker. I disse omtalene legges det vekt på at det har lykkes å skape et systematisk blikk på et enormt og tilsynelatende kaotisk materiale. Verket peker mot nye områder for forskernes blikk, men allerede her kan leserne få et innblikk i hvordan norsk presse selv ble en kulturell drivkraft, med skrivende folk, typografer, illustratører, annonsører, markedseksperter, pressgrupper, politiske partier og politikere og kapitalister av større, men mest lite format som del av et vekslende og uendelig spill, heter det i en av anmeldelsene.
Verket kopler teksthistorie og teknologihistorie med klart blikk for institusjonsoppbyggingene. Dermed blir enkelthendelser og enkeltaktører bare illustrasjoner til tendenser over tid. Slik felles også pressehistorien inn i den generelle historiefortellingen om denne perioden, en versjon som alle norske skolebarn skal ha lært, og som journalister bør ha som perspektiv på aktuelle hendelser i nåtiden.
Fordi verket består av enkeltstående artikler av om lag 30 medarbeidere, de fleste forskere med sterkt engasjement innenfor sine spesielle fagfelt, finnes det ingen tydelig samlende fortelling i de tre kronologisk ordnede bindene. Men de er stramt redigert og redaktørene har bestrebet seg på å unngå gjentakelser. Kritikere har på denne bakgrunn framholdt at verket egner seg bedre som oppslagsverk og artikkelsamling enn som en samlende historie. På den annen side gir det god mening å lese verket også som en samlet historisk framstilling. Om man leter etter et overordnet perspektiv, må det være at verket synliggjør at norsk presse har vært sterkt lokalt preget. Det finnes ikke det lille tettsted der det ikke er blitt utgitt en lokalavis, og i lange perioder to eller flere.
Dette preger også dagens pressebilde, til tross for lange perioder med pressedød, særlig på 1950-tallet. Samtidig er det et påfallende trekk ved norsk presse at hovedstaden har vært ett av de mest kompetitive avismarkedene, og selv i dag utkommer det ni dagsaviser i Oslo. Av dem er det naturlig å se løssalgsavisene VG og Dagbladet som riksaviser, mens landets største avis, Aftenposten primært er en distriktsavis, slik Nordlys i Trømsø, Adresseavisen i Trondheim. Bergens Tidende i Bergen, Stavanger Aftenblad i Stavanger, Fædrelandsvennen i Kristiansand, Drammens Tidende i Drammen og Hamar Arbeiderblad på Hamar er hovedaviser for sine distrikter.
Bind 1 er historien om hvordan det startet. For mange er det et overraskende grep at man lar skapelsesberetningen starte med innføringen av det dansk-norske eneveldet i 1660. Det er hundre år før den første norske avis ble grunnlagt. Men det norske verket følger med det starttidspunktet for den svenske pressehistorien. Professor Martin Eide innleder første bind med et journalistisk grep: Den 14. september 1660 mottar sogneprest Jon Eriksen Jamt i Støren i Trondhjems len en postsending fra Christiania posthus. Her fikk presten vite at det hadde skjedd store troppeforflytninger. Årsaken er at stendene samler seg til et stort møte i København. Dette skjer kort tid etter at sognepresten og hans menighet i Trondhjems len er blitt nordmenn igjen etter å ha vært svensker i to år. Bakgrunnen var fredsavtalen med Sverige i København 27. mai 1660. Kort tid etter at sognepresten mottok sin forsendelse fra Christiania (Oslo), ble det gjennomført et nøye planlagt statskupp, og eneveldet ble innført. Stendermøtet den 8. november 1660 godtok denne endringen i statsformen, og dette ble forutskikket i den meldingen sognepresten mottok den 14. september.
Martin Eide fastslår at den teksten sogneprest Jamt mottok sammenfaller med de tekster vi i dag finner i aviser. Meldingen formidler opplysninger fra noen som vi i dag vil kalle ”journalister” til andre som ikke har den direkte tilgang til disse opplysningene, og innholdet er både refererende og framoverskuende, akkurat som i dagens aviser.
Beretningen om de grunnleggende årene for den norske pressen viser hvordan København med nødvendighet måtte bli nyhetssenteret i det dansk-norske riket så lenge trykte medier var underlagt sensur og et system av privilegier for dem som eide trykkeri. Vi får et innblikk i hvordan en nokså begrenset diskuterende offentlighet begynte å gjøre seg gjeldende mot midten av 1700-tallet. De debatterende embetsmenn problematiserte blant annet en av grunnpilarene i eneveldet, sensuren.
De diskuterte behovet for informasjon mellom kongen og hans embetsverk og kongens undersåtter, og de drøftet eneveldets legitimitet. I disse årene tok også et marked for aviser form, og de første norske avisene melder seg på dette markedet i 1720-årene. Det ble rett nok bare tilløp. Først i 1763 kom en varig norske avis, senere kjent som Norske Intelligentz-Seddeler i Christiania. Denne avisen besto til slutten av 1920-årene da den ble fusjonert med Tidens Tegn i Oslo. Framstillingen videre viser hvordan handelsborgerskapet i Trondheim, Bergen og Kristiansand koblet egne behov for å få bekjentgjort varer og tjenester, til det lesende publikums behov for informasjon om smått og stort i så vel sitt lokale miljø som i landet og verden.
Samtidig viser dette bindet hvordan den borgerlige offentlighet har utviklet seg dels i samspill med et stadig voksende tilbud av aviser og dels på tvers av pressens utvikling. Et avgjørende skille her er selvsagt 1814. Framstillingen viser hvordan politikken smått om senn trengte inn i avisene, ikke minst symbolisert ved at lederartikkelen som sjanger ble utviklet fra 1830-tallet. I siste del av perioden ser vi hvordan pressen mer og mer blir et middel i skapingen av den moderne nasjonen Norge, med sin originale symbiose av et danskpreget byborgerskap og en landselite av urnorsk opprinnelse. Slik ble den norske nasjonalismen radikal, i motsetning til den svenske. Ut av denne symbiosen sprang også en demokratisk utvikling med parlamentarisme og allmenn stemmerett som sentrale merkestolper mot slutten av 1800-tallet.
Men framstillingen viser også hvordan skjønnlitterære tekster fra første stund hadde en solid plass i avisene. Avisene ble de store dikternes arena, der de diskuterte både politikk, kunst og kultur. Ved slutten av denne perioden kan en av Knut Hamsuns litterære figurer, redaktør Lynge slå fast: ”Man er Presse, man er Statsmagt”. Et stort kapittel om forfatterne i det 18. og 19. århundres presse, ”Fra fabler til føljetonger”, av litteraturforskeren Aina Nøding, representerer et nybrottsarbeid som gir et grundig innblikk i forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa slik det kom til uttrykk i pressen. Henrik Ibsen har stor plass både i første og andre bind. Den store dikter skrev debattartikler i avisen og skrev skuespill om aviser, redaktører og journalister. Fra hans hånd stammer nidportrettet av den norske redaktøren, som en kynisk og tilpasningsdyktig værhane, drevet fram av makt- og pengebegjær, som for eksempel i De unges forbund og i En folkefiende. Dette bildet har på mange måter fulgt norske redaktører helt fram til vår tid.
Det andre bindet omfatter det meste av de hundre år da presse og politiske partier så å si var ett. Begynnelsen av denne perioden er preget av kampen om demokratiske reformer, og senere sosiale og økonomiske reformer. Striden om unionen med Sverige ble et ledd i denne utviklingen. Pressestrukturen får i løpet av noen tiår det grunnleggende mønster med en Venstre-presse som omfattet om lag 25 prosent av markedet, en Høyre-presse like stor, og etter hvert en Arbeiderpresse som matchet de to andre i størrelse. Den siste fjerdedelen omfattet de mindre partienes aviser, og de uavhengige, som stort sett hadde sterkt lokalt preg, samt aviser for nynorsk, avholdssak, samisk og landbruk. Nye aviser ble etablert hele tiden, noen forsvant etter kort tid, men mange eksisterer den dag i dag, og hovedstrukturen med godt over 200 dagsaviser, består fortsatt.
Nå blir også avisspråket utviklet, den gamle skriftligheten preget av de lærdes tunge form og kansellistilen, blir erstattet av et enklere, mer hverdagslig og muntlig og informasjonsmettet språk. Prinsippet om avtagende viktighet i avisfortellingen blir innført i nyhetsdekningen, artiklene skal kunne kuttes bakfra under redigeringen. Ingresser kommer i bruk, og overskriftene utvikles til en egen artistisk sjanger. Samtidig blir nye samfunnsfelt inkludert i avisdekningen. Sporten får stadig større plass, sammen med populærkulturens mangfoldige uttrykk. Popularisering følger som en naturlig del av den industrielle masseproduksjon som begynte å prege avisene da papiret ble billigere, rotasjonspressen gjorde sitt inntog og distribusjonen ble raskere. Avisene blir illustrerte og fotojournalistikken oppstår. I dette bindet står også profesjonaliseringen av journalistyrket sentralt. Journalistene og eierne organiserer seg, og redaktørene avklarer sitt forhold til eierne og til medarbeiderne.
Blant de sentrale historiske begivenheter i dette bindet står unionsoppløsningen i 1905 og den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 i en særstilling. Om unionsoppløsningen og det politiske oppgjøret med Sverige kommer det fram mye nytt. Et hovedsyn er at norsk presse under konflikten viste en tilbakeholdenhet på grensen til fortielse. Svenske myndigheter og kong Oscar skulle ikke provoseres unødig. Kapitlet om pressen og nazismen og norsk presse under okkupasjonen bringer også nye opplysninger og nye synspunkter og perspektiver. Blant annet kan vi lese at de norske avisene økte opplaget under okkupasjonen. Kapitlet er skrevet av hovedredaktøren, Hans Fredrik Dahl, som er en av Norges fremste okkupasjonshistorikere i dag.
Nær halvparten av den norske pressen ble stanset i løpet av de fem okkupasjonsårene. Men det skjedde en omfattende tilpasning til den nye situasjonen med okkupasjon og sensur. Framstillingen viser imidlertid også at det blant pressens ansatte var engasjerte motstandsfolk. Noen av avisene som ble stanset, kom aldri på benene igjen, av både politiske, tekniske og økonomiske grunner. Men stort sett gjenoppsto det pressemønster som hadde utviklet seg i perioden fra 1880-tallet.
Bind tre fører framstillingen fram til vår tid. Her inngår gjenoppbyggingen av pressen etter krigen, partipressens kulminasjon og journalistikkens frigjøring fra de organiserte interessene, nye eierformer og konsernbyggingen og til slutt de nye mediene, nettavisene og de krav til journalistikkens former som de nye elektroniske mediene stiller. Tittelen på bindet ”Imperiet vakler” angir perspektivet. I epilogen beskriver professorene Sigurd Høst og Guri Hjeltnes hvordan en ny type eiere er kommet til i norsk presse de siste par tiårene. Mens gårsdagens eiere stort sett var fornøyd om regnskapene viste et overskudd, og det som sto på trykk bygde opp under deres ideologiske syn, er dagens eiere, slike som Schibsted, A-pressen og den Skotland-baserte David Montgomery ideologiløse, og til dels ansiktsløse, aksjeselskaper med krav til avkastning på åtte – ti prosent eller mer årlig. De reagerer raskt når resultatene ikke holder de oppsatte mål. Da kommer også deres ideologiske retning til uttrykk: Avisene har som mål å gi store inntekter til eierne, ikke primært å være en støttespiller for demokratiet og den nasjonale kulturen. Utviklingen representerer en modernisering drevet fram av den kapitalistiske logikk i langt større grad enn i perioden fra 1660 til 1980. Det hele oppsummeres i satsen ”Fra avis til avishus, fra avishus til konsern”.
Men framstillingen i dette bindet er ikke bare dyster. Ny teknologi gjør sitt inntog. Offset er som skapt for den norske pressens lokale karakter med opplag på mellom 10 000 og 20 000. Et system med statsstøtte understreker pressens betydning for demokratiet. En ny journalistikk utvikles, der intervjuet og kommentaren trenger referatet ut av spaltene. Avisens visuelle bilde endres, grafikk og foto erobrer større plass. Mot slutten av perioden setter også kvinnene etter hvert sitt preg på redaksjonene og på innholdet i avisene. De første kvinnelige sjefredaktørene blir ansatt.
Det siste bindet er en katalog over norske aviser siden midten av 1700-tallet. Her har 375 aviser som er kommet ut i minst 25 år fått sine like lange portretter. Halvparten av dem kommer fortsatt ut. De er alfabetisk ordnet, fra Adresseavisen til Aalesunds Handels- og Søfartstidende. Den demokratiske likhetstanken som ligger til grunn for redigeringen, tildekker naturligvis de enkelte avisenes varierende betydning i sitt distrikt og i landet som helhet, men samlingen etterlater et inntrykk av mangfoldet i det norske pressebildet slik de 2000 avisene også har gitt sitt avtrykk på det norske samfunnet.
En framstilling av norske presses historie må med nødvendighet skape store avgrensningsproblemer. Norsk Presses Historie har utelatt viktige publikasjoner, som for eksempel opplagssuksessen Se og Hør. Ukepressen, som har et betydelig opplag og som med sitt innhold er med og påvirker store deler av befolkningens forestillinger om hva som er viktig og ikke viktig i tilværelsen, er ikke omfattet av verket. Den norske pressehistorien er altså ikke det samme som den norske journalistikkhistorien. På den annen side omfatter også Norsk Presses Historie tekster som vi i dag ikke oppfatter som journalistikk. Det dreier seg i første del av historien stort sett om små meldinger om giftermål, dødsfall og varer som er ankommet byen eller tettstedet, mens de litterære tekstene dominerte gjennom store deler av 1800-tallet.
Vi journalister liker å se på avisene som et vesentlig element i demokratiet, og at pressen som ”den fjerde statsmakt” – i Sverige gjerne omtalt som ”den tredje statsmakt” – primært spiller en politisk rolle. Men slik pressen framstår i Norsk Presses Historie er innholdet i avisene i stor grad både av ikke-journalistisk og ikke-politisk art: Her er annonser, naturligvis, men også kryssord og gjetteleker, her er dødsannonser og notiser om fødsler og ekteskap, her er tegneserier og oversikter over hva vi kan se på tv eller høre i radio. Og her er fra tid til annen fortsatt litterære tekster. Og om vi ser på det som uomtvistelig er journalistikk, så er bare en brøkdel av det som står i avisene tekster som berører politikk og dermed demokratiet som styreform. Vi leser like gjerne om kjendisers liv, deres ekteskap og skilsmisser, vi leser om sport, om kriminalitet og ulykker, om vitenskapelige funn, om hva vi bør spise og hva vi kan gjøre for å holde oss friske. For bare ved å gi lesestoff som appellerer til en størst mulig og mest mulig variert leserskare, kan avisene overleve på et marked. Dette kan vi lese mer eller mindre eksplisitt i Norsk Presses Historie.
Fordi framstillingen bygger på forskning og empiriske undersøkelser, gir den både god oversikt og tydelige sammenhenger. Med verket Norsk Presses Historie har ikke bare norsk presse, men alle interesserte lesere fått et oppslagsverk som vil utgjøre et uomgjengelig standardverk om en sentral side av Norges demokratiske, sosiale og kulturelle utvikling de siste 350 år.
